Ro før roen

Igjen kryr det langs Hilmar Rekstens vei. Om morgenen på vei innover dalen, noen timer senere på vei utover. Ungene er tilbake, på syklene sine. I alle størrelser. Noen innbitte, andre vimsende. Fint er det uansett. Dette årlige ritualet. Først kommer sola, så kommer turistene, fuglene og forskerne – og så er det sommer. Det sikreste tegnet på at sommeren er her, er den dagen ungene trekker sørover. De er som en egen art, trekkfuglene nordover, trekkungene sørover. Og så snart de første fuglene begir seg mot sør, ja, så kommer ungene trekkende tilbake. Borte er hordene med turister. Nå er det de lokale som har tatt tilbake byen sin. Det er fint, det også.

Longyearbyen har en fantastisk kvalitet. Hvor kan du ellers se smårollinger suse av gårde som her? Uten stressa voksne på sammenbitt vakt. Alt er åpent, alt er fritt. Vi er en gjeng priviligerte, vi som kan tusle rundt på et slikt sted. Vi har det svært mange mennesker rundt om i verden savner mest av alt. Frihet og ro. La gå da at sommeren kan være både våt og hustrig, med fjellene innhyllet i grått og klamt. For er det riktig ufyselig, kan det bare bli bedre. Og blir det bedre, behøver vi kun noen få timers ladning. Vi er enkle slik – og lettstelte også.

Alt som lever setter spor. Dyr gjør det med sine tråkk, som vi mennesker gjør det. Fuglene likeså. Nå er det vistnok et problem at bestanden av kortnebbgjess er blitt for stor. En forsker skriver i ukens avis at bestanden av kortnebbgjess er på 81.500 fugler, men at det er et internasjonalt mål at den skal være rundt 60.000. Det er altså blitt for mange kortnebbgjess, og medisinen som anbefales er bly i høy hastighet. Men det kan da umulig være et problem at fuglene røsker løs litt vegetasjon her og der? Det kalles forvaltning, det å holde smått og stort under kontroll. Fra de brune bamsene i sør, sammen med ulv, jerv og gaupe, til fjørfe og firbeinte her nord. Kan ikke naturen bare få stelle med dette selv? I historisk sammenheng har det jo vist seg at uansett hvor lure enkelte måtte være, og hvor riktig det enn kan se ut på papiret, så slår naturen alltid tilbake.

Siden vi nå en gang dveler med det vi til daglig beveger oss rundt i, selveste guds frie natur, har vel også du sett hva som popper opp over alt. Også når det gjelder sopp er Svalbard et paradis, og Adventdalen et eldorado. Bare synd at alt for få av oss bryr oss om delikatessen. Kan hende det vil bedre seg, nå som det er utgitt en gratis bok om sopp. Der framgår det at vi sågar har en egen eksklusiv polarsjampinjong. Og skulle du slumpe til å komme over ei ørlita gallmygg, der du ligger og peller sopp, er også den svært eksklusiv. Den har nok vært her noen år, kan hende lenge før oss tobeinte fant veien til landet, men den er aldri tidligere registrert. Den hører til tovingene, og som det framgår av saken i avisa lurer forskerne på hva gallmyggen gjør her. Ja, hva gjør vi alle her, egentlig? Svaret er at vi trives. Derfor er vi her. Sånn er det nok med den lille myggen også. Og snart er det høst.

Birger Amundsen