Pæng

Det koster å holde oss i gang her nord. Det vil si, hver og én av oss koster ikke særlig mye. Ikke mer enn det vi fortjener. Det er forskningen som drar av gårde med det aller meste, den vitenskapelige infrastrukturen som det heter. Forskning er vår tids religion, særlig polarforskning, og koster uhorvelig mye penger. De tjue siste årene er det brukt milliardbeløp på tunge anlegg som SvalSat, Eiscat, fiberkabel til fastlandet, frøbank, forskningspark, forskningsstasjoner og luftmålingsstasjoner, og mye, mye mer. På neste års statsbudsjett drar Unis alene av gårde med 112 millioner kroner, Norges forskningsråd med 65 millioner, Norsk Polarinstitutt 88 millioner og Statens kartverk 69 millioner. I tillegg kommer en mengde mindre poster. Sysselmannen er også en tung institusjon med sine 120 millioner kroner, hvorav 84 av disse går med til transporttjeneste. Det aller meste til å holde et stort og et halvstort helikopter i sving året rundt.

Pengene til Statens kartverk kommer i tillegg til millionene som er bevilget tidligere år. Alt går med til å bygge en ny geodesistasjon i Ny-Ålesund, samt legge fiberkabler på havbunnen fra Longyearbyen til Ny-Ålesund. Til en samlet sum av 260 millioner kroner. Det meste blir smått i en slik sammenheng. Bortsett fra det isgående forskningsfartøyet som er besluttet bygget, og som vil koste 1,4 milliarder kroner.

For en god del år siden var det bare en og annen blomster-ole som fant veien til Svalbard, og som lå der og ålte rundt i vegetasjonen uten å være noen til bry. Ikke trengte de noe særlig med mat, og ikke større installasjoner enn et skarve telt og knapt nok det. Geologene var av samme kaliber. En hammer og ei fyrstikkeske var alt de trengte, og nå og da et par skiver brød og en kaffeskvett. Det var nøkterne typer, alle i hop. De som dro av gårde med pengene den gang, var blant annet Store Norske. Da var underskudd og overføringer nærmest en naturlov. Nå vanker det ikke ei eneste krone til statsgruveselskapet. Så spørs det hvordan det blir til neste års budsjettrunde, om «han stat» må bidra for å holde hjulene i gang over Marthabreen. 2012 blir et rødt år for Store Norske. Visstnok svært rødt.

Norge har mye å ta vare på her på Svalbard. Samtidig som det fortsatt er et visst nasjonalt sus over alt som har med det polare å gjøre. Suset som også vi, som lever her midt mellom de mange konstruksjonene og installasjonene, kjenner draget av. Det er vi som bebor landet som skal holde alt i gang. Sant nok kan mye både fjernavleses og fjernstyres fra hvor som helst på kloden, men noen må uansett til enhver tid være klare til å rykke ut. Og det er vi vel, alle som én? For uansett hvor mange ganger vi gjør det, vil det ikke slå ut på budsjettet. Fortsatt er det langt til det helstatlige Entra-kaliberet her på øya. Og fortsatt har vi vår uskyld i behold, her vi tusler rundt i halvmørket med sukkertøy i votten.

Birger Amundsen