Flaksen varer ikke evig

Historien om «Maksim Gorkij» er en viktig påminnelse.

Publisert

Natt til 20. juni for 25 år siden skjedde det utenkelige. Det sovjetiske cruiseskipet «Maksim Gorkij» seilte inn i drivisen. Farten var høy, skipet fikk store skader i skroget av sammenstøtet og begynte umiddelbart å ta inn vann. Situasjonen var alvorlig og 900 passasjerer og mannskap ombord i skipet måtte evakueres. En omfattende innsats og en rekke heldige omstendigheter gjorde at skipet holdt seg flytende, men det sto ikke om mer enn noen hundre kubikkmeter vann før skipet hadde sunket. I forrige utgave av Svalbardposten så Sølve Tanke Hovden, operasjons-offiser på kystvaktskipet «Senja», tilbake på den dramatiske hendelsen som kunne endt riktig galt, både med hensyn til menneskeliv og forurensning.

Historien om «Maksim Gorkij»
er viktig. Viktig fordi den forteller om en stor bragd, men ikke minst fordi den er en påminnelse om marginene ved økt aktivitet i høy-arktiske farvann. På fastlandet var det mye støy da Statoil boret den nordligste letebrønnen i norsk Barentshav noensinne. Faren er selvsagt at det kan ske en ulykke under boring som fører til utslipp. Men oljeselskapene er tvunget til å operere under miljøkrav andre næringer ikke har vært i nærheten av. Statistikken viser også at skipstrafikken utgjør den største trusselen for ulykker og utslipp til havs og langs kysten.

Dette blir også en større utfordring i Høy-Arktis framover, for når isen smelter og farvannene lengst mot nord blir mer tilgjengelige, øker også skipstrafikken. Cruisetrafikken vil etter alt å dømme vokse videre med tilgjengeligheten, men også andre næringer vil følge etter fordi fisk trekker nordover på grunn av varmere farvann. I tillegg kommer skipstrafikken gjennom Nordøstpassasjen, som er ventet å øke jevnt og trutt i løpet av årene som kommer. Summen av det hele blir økt sannsynlighet for at noe kan gå galt, og da handler det ikke om at beredskapen er god, men om den er god nok. I tillegg kommer generell overvåkning av norsk territorium.

Denne våren avsluttet Kystvakten, som et apropos, avtalen med Lufttransport om kystvakttjeneste rundt Svalbard og i Barentshavet. Det var for eksempel Lufttransport som fant tråleren «Electron», som lekte katt og mus med norske myndigheter. Og nå er det også klart at Kystvakten kan bli uten helikoptre i opptil et par år før de nye er på plass.

Ofte er det bare ren og skjær flaks som gjør at det ender bra. Men heller ikke flaksen varer evig.

-ep-

Du kan lese mer om dramaet blant isfjellene HER

Powered by Labrador CMS