Fella i fjæra

Denne uka startet Sysselmannens årlige ryddetokt, hvor innbyggere på Svalbard deltar. Erfaringsmessig er det rift om plassene, som fordeles gjennom trekning. I tillegg til å gjøre en innsats selv, gir toktet en unik mulighet til å oppleve steder på Svalbard, som man ellers ikke ville kommet til. Dette er gulroten for mange av deltakerne på toktet, for det er sannsynligvis ikke bare søkere som ønsker å delta av rent ideelle hensyn. Det er også helt greit, for det viktigste er at det er nok deltakere, og at jobben gjøres.

I år har vi skrevet mye om forsøpling på Svalbard. Det viser seg for eksempel at det ikke går mer enn seks års tid før ei strand som er ryddet, er full av strandsøppel igjen, og det er avfall fra fiskebåter som dominerer. En naturfotograf som var her for tiende gang, uttalte etter et besøk nylig at han syntes det var mye som fløt i sjøen og inn mot land nå. Målinger viser også at fugl og andre sjødyr får i seg stadig mer mikroplast, og dokumentasjon forteller at dyrene som lever her, betaler den høyeste prisen. Mange setter seg fast, sulter ihjel, blir kvalt eller drukner.

Tilfeldighetene ville at en isbjørnhann kom i søkelyset like før årets ryddetokt. Den tre år gamle isbjørnen hadde fått hodet inn i ei løkke av nylontau, som sannsynligvis stammer fra ei garnnot, og kunne fått store problemer om den hadde fortsatt å gå slik. Siden observasjonen i slutten av juni har det blitt lett etter bjørnen uten hell, men med ett dukket den opp ikke langt fra ei fangsthytte. Dermed kunne personell fra Norsk Polarinstitutt befri dyret, og dramaet fikk en lykkelig slutt.

Det er de lokale historiene, men i et større perspektiv frykter forskere nå at det skal bygge seg opp ei øy i Barentshavet av søppel som blant annet fraktes nordover med Golfstrømmen. I dag er det fem kjente gyrer på verdenshavene. Den største av dem større i utstrekning enn den iberiske halvøy. Tykkelsen kan være ti meter. Forskere frykter at vi i løpet av et par tiår har den sjette gyren ute i havet mellom Svalbard, Frans Josefs land og Finnmarkskysten. I den grad man bør bekymre seg, gir dette en god grunn.

Problemet med havsøppel er at det ikke har noen adresse. Dermed er det heller ingen som tar ansvar. Dette har blitt et av de største problemene våre, og antakelig langt større enn vi kan fatte. Da er det i det minste meningsfylt å holde strendene rene. Betydningen har vi fått eksempler på.