Et hardt prøvet samfunn

Det har vært unntakstilstand på Svalbard. Det som skulle være en fin lørdag morgen, hvor folk ryddet etter snøstormen og senere snakket om været i det man møttes på butikken eller i kafeen, ble brått til et ragnarok. Ubarmhjertig og i stor fart kom titalls tonn med snø ned fjellsiden. Kreftene er enorme og møtet med bygningene var katastrofalt. I dag vet vi at to umistelige brutalt er revet vekk. Tilbake står familie og venner. Det har dessverre blitt en forslitt frase å si at ord blir fattige, men slik er det.

Longyearbyen og Svalbard er i stor, stor sorg. I dag vil Svalbard Kirke være fylt til randen av innbyggere, venner og kjente som tok farvel med Atle Husby. Det er en rørende og fin tradisjon, og et symbol på respekt og ære. En strøm av mennesker går rundt båren og legger en hånd på kisten som et farvel før den siste turen ned, reisen på slutt. Sørgelig er det også at det blir en minnestund til for lille Nikoline. Hun ble bare to år, og hadde et helt liv foran seg.

Fra fastlandet er deltakelsen stor. Både Kong Harald og statsminister Erna Solberg har uttrykt sin medfølelse. I tillegg kommer tusenvis av medfølende kommentarer i sosiale medier. Flere fra inn- og utland har også sendt meldinger til Svalbardposten, som de ønsker vi skal dele. Vi kommer til å gjøre det.

Det kjennes så urettferdig og uendelig meningsløst. Hva de tenkte, alle som kom løpende til og tok spaden fatt, vet de bare selv, men man håper det beste og frykter det verste. Hele byen var involvert, og alle gjorde sitt. Et hundretall var i sving i leteaksjonen, og så mange hadde meldt seg at det måtte deles inn i skift. Folk har åpnet hjemmene sine og gitt hjemløse og evakuerte. Det er vist en omsorg og et engasjement uten sidestykke. Dette er også styrken i dette samfunnet, og en kvalitet som gjør det godt å bo her.

Liv og helse er uansett viktigst. Tre liv har gått tapt i snøskred på under elleve måneder. Det er også tenkelig at vi i framtida får flere skred, og at disse kommer andre steder på Svalbard enn de har pleide å gå, fordi været endrer seg. Dette understreker behovet for en grundigere skredvarsling. Et utfall av tragedien blir etter all sannsynlighet også at det aldri vil bli bygd nye hus i det rammede området, og trolig blir det begrensninger på et visst antall meter fra foten av fjellsiden.

Ved siden av kommer usikkerheten kuttene i hjørnesteinsbedriften fører med seg, hvor 250 har fått beskjed om at de mister jobben siden desember for ett år siden.

Longyearbyen er i sannhet et samfunn som har blitt hardt prøvet det siste året. Men det er et livskraftig samfunn og et samfunnet som på nytt viser styrken i samholdet og deltakelsen. Sokneprest Leif Magne Helgesen har helt rett når han han karakteriserer det som Longyearbyen på sitt mest sårbare, men samtidig på sitt beste.

I ettertid kommer spørsmålet om hvordan dette kunne skje. Det er en naturlig utvikling i forløpet, og et spørsmål vi må ha svar på.

Men i dag er det først og fremst sorg og farvel.

Ingen er uberørt. Med deltakelse og dyp medfølelse.