Dyrenes nummer

Det er blitt varmere, det er et faktum på lik linje med at det er blitt langt mindre is i havet her nord. Vi ser det med egne øyne, og leser om det i alskens publikasjoner. Der man i de østlige områdene før måtte banke seg vei gjennom ismassene for å komme fram, kan skip i dag cruise uten hindring til selv de fjerneste steder. År om anna hendte det at isen selv her på vestsiden av Spitsbergen ble liggende i fjordene til langt utpå sommeren. Det var som det skulle være på et sted like oppunder Nordpolen.

Alt er blitt bedrøvelig mye enklere. At lite eller ingen is frarøver Svalbard noe av det gåtefulle, er så sin sak, noe ganske annet er problemene det skaper for bamsene. I dette forunderlige øyriket, er Kong Karls Land det aller helligste land. Dit inn slipper kun folk med særdeles presserende oppdrag.

Isbjørn er et robust dyr, men like fullt sårbart. Riktignok har det vært gjennom mangt og meget av sjø og is i de årene det har subbet rundt her i vår del av verden, og har også tidligere møtt store utfordringer. Når det nå viser seg at isforholdene fører til at drektige binner ikke lenger graver sine hi i selveste isbjørnlandet, Kong Karls Land, er det alvor. Spørsmålet selv forskerne ikke kan svare på, er om binnene isteden legger seg til lenger nord, på nordkysten av Nordaustlandet eller øyene utenfor. Eller om mangelen på drivis sommerstid i de østlige områdene, fører til at binnene er i dårlig kondisjon, og at de derfor ikke er i stand til å bære frem unger.

Alt henger sammen. Isbjørn er knyttet til isen fordi det er der den finner sitt hovedbyttedyr, selene. Selv om isbjørn er en opportunist, og jafser i seg hva det måtte være når det kniper, overlever den knapt uten sel. Selene er like avhengig av drivisen som bamsene. Selene føder på isen, kaster som det heter. Ringselen er avhengig av is i fjordene, is med skrugarder og fokkskavler hvor den graver ut sine fødehuler. Som beskyttelse mot isbjørn, rev og måker. Uten god, gammel is blir det tøft også for ringselene, snadden som den så smukt heter.

Aldri så galt at det ikke er godt for noen, heter det så kjekt. For mens bamsene sliter, lever reinen herrens glade dager. Også her har forskerne vært ute med alle fingrene sine, og telt alle reinsdyrene mens de har vandret innover Adventdalen. Resultatet er særdeles gledelig, med 250 flere dyr i dalen enn det var i fjor. Hvorvidt det virkelig er positivt, vil bare tiden vise. Naturen har det med å regulere med hard hånd der det kreves, og gjør det nok også her.

Ellers merker vi oss at all plasten som fyker rundt mellom husene her i Longyearbyen, i neste omgang havner i magen på sakesløse fugler. Og fører til forstoppelse og død. At fugler i tusentalls stryker med på grunn av vårt slurv, er særdeles beklagelig. Ikke minst fordi alt for mange i sør gjør det samme som bygningsfolk og folk flest gjør på Svalbard, lar vinden fjerne rasket eller lemper det på havet. Når søppelet så har kvernet rundt i uker og år, blir det plukket opp av fuglene.

God sommer.

Birger Amundsen