Død og kunnskap

Leder – 5. april 2013

Publisert

Å skyte isbjørn på Svalbard svir, og utløser reaksjoner fra de underligste skruer lengst sør på det faste landet. Som typene på nettsiden til VG: «Ikke rart bestanden går ned, trigger-happy folk der oppe, forresten ser det ikke ut som en hytte, mer som et vedskjul, forferdelig tragisk ...», «isbjørn er et av få rovdyr som aktivt jakter på mennesker for mat. Den var ikke der for å drive hærverk, det kan jeg love deg» og «men en plass må da isbjørnene også bo uten å bli skutt for å leve, de er tross alt rovdyr. Og dem som forvirrer seg eller velger å være der oppe får da bygge bedre hytter etter omstendighetene». Vi som holder til her nord får vel bare kneppe hendene og lukke øynene for tøvet.

Isbjørn vekker alltid sterke følelser, enten den er i live eller ligger død. Styrken på reaksjonene vokser gjerne proporsjonalt med avstanden til bamsene, fordømmelsene likeså. Den som havner i en situasjon som ekteparet Tommy og Ulrika Sjöö Frantzen, skyter ikke en bjørn for moro skyld. Å avlive en isbjørn vekker følelser også hos den som skyter. Ingen kan i etterkant vurdere hvorvidt avlivingen var nødvendig, fordi redsel ikke kan måles og veies. De mange reaksjonene avlivingen har utløst, også på Svalbard, skyldes oftest mangel på kunnskap om omstendighetene. Hva var det egentlig som skjedde i Hyttevika den søndagen? Var alle alternativer prøvd for å jage bamsen, eller var Tommy for rask på avtrekkeren?

Den eneste muligheten for å vurdere dette er at de to fortelle hva som skjedde, som vi gjør i dagens avis. Så vil det selvsagt være de som hevder at historien kan være frisert, at bjørnen umulig kan ha insistert på at inn i hytta skulle den, hvor mye de to enn pælmet i skallen dens. Men isbjørn er isbjørn, uforutsigbar og robust nok til å tåle selv den hardeste støyt. Hvis den først har bestemt seg. I utgangspunktet vil bjørn unngå bråk med mennesker. Enten klok av skade, eller nedarvet skepsis. Derfor trekker den ofte unna, om det blir for heftig. Ja, selv den minste lyd kan få en bjørn til å skvette til og stikke av.

I årene etter at isbjørn ble fredet i 1973, ble det årlig skutt tre-fire bjørner i selvforsvar på Svalbard. Enkelte år enda flere. Sist en bjørn ble skutt var i august 2011, etter at den hadde tatt livet av en britisk skoleungdom. Paradoksalt nok har antallet bjørn skutt i selvforsvar gått ned de senere årene, samtidig som langt flere folk tar seg rundt på Svalbard. Forklaringen er at bjørn ikke ønsker nærkontakt med folk, og at folk i større grad enn tidligere ikke uten videre fyrer lys om en bjørn dukker opp. Det kan skyldes at kunnskapsnivået er høynet, og at folk uten kunnskap legger ut på organiserte turer ifølge med skolerte guider.

Det som i disse dager skjer på Tempelfjorden, og andre fjorder på Svalbard, vekker på langt nær samme engasjementet: At ringselen, snadden, føder. Og at nusselige nurk ligger ubeskyttet rundt om på isflatene. Noe mer forsvarsløst finnes knapt, og de blir drept i hopetall av isbjørn, polarrev og polarmåke. Og som om det ikke er nok, løper polarhunder fritt rundt på fjordisen i Tempelfjorden. Hvorvidt det skyldes kunnskapsløshet eller alminnelig dumskap, er ikke kjent. Svi kommer det til å gjøre uansett. Slik er nå en gang livet her nord.

Birger Amundsen

Powered by Labrador CMS