Liv Mari Scheis takketale

Takketale fra mottakeren av Tyfusstatuetten.

Publisert

Kjære alle sammen og tusen hjertelig takk. Takk til Longyearbyen lokalstyre som gir meg denne prisen og takk til den som har nominert meg. Det er en stor ære, og jeg skjønte ingenting da Roger ringte meg for en stund siden og sa: «Liv Mari! Sitter du?». Jeg har vel egentlig tenkt mest på andre som fortjener denne prisen, men så ble det jeg som ble nummer 45 i rekken. Jeg er veldig stolt og takknemlig.

Da jeg flyttet hit for over tolv år siden, ble Longyearbyen en plass der mine musikalske drømmer ble en realitet. En plass som har formet meg som menneske. Jeg har hatt konserter i Longyearbyen, Barentsburg, Ny-Ålesund, på båtturer rundt Svalbard, på festivaler og på fastlandet, og det er opplevelser som jeg aldri kommer til å glemme. Det startet med en mastergrad om musikklivet på Svalbard. Dette var et området som ikke var utforsket, og det var få kilder å finne ved NTNU i Trondheim. For hundre år siden var ikke Longyearbyen kun en arbeidsplass, men også en arena for utfoldelse og kreativitet. I 1916, da Store Norske tok over kullproduksjonen, ble forholdene i samfunnet gradvis bedre, og musikklivet begynte å vokse. Gruvearbeidere med musikkbakgrunn var å foretrekke fordi Store Norske allerede fra starten av prioriterte trivsel, og det virker som om musikalsk samspill for mange var en nødvendighet. Musikken bandt med dette menneskene sammen. Det har vært og er fortsatt flere typer musikkaktiviteter i Longyearbyen. Mannskor, damekor, blandet kor, hornorkester, skolekorps, storband, revylag, jazzband, bluesband, bluegrassband, ukuleleband og pop- og rockeband har satt sitt preg på Longyearbysamfunnet. Hvordan lever egentlig musikklivet i et samfunn som stadig er i forandring?

Det var mye å finne, for eksempel: Det var akustisk piano i Longyearbyen allerede i 1916. Samme år åpnet verdens nordligste kino, og den ble ledsaget av trekkspillmusikk. I Hollywood var det vanlig at piano og orkester spilte til stumfilmene. I Longyearbyen var trekkspillet mer tilgjengelig, og antagelig var det derfor de brukte akkurat dette instrumentet til filmene. Altså en tilpasning i Arktis allerede i 1916. I 1919 startet også Longyearbyen Mannskor, som er Longyearbyens eldste forening. Det var jazzband i Ny-Ålesund allerede i 1922, og i 1926 startet unge arbeidere jazzband i Longyearbyen. I denne forskingen dukket det også opp gruvedikt som jeg komponerte musikk til og som resulterte i plateprosjektet Soløde - sanger fra Svalbard. 13 musikere deltok på prosjektet. Dette var lokale musikere, Longyearbyen Blandakor og i tillegg musikere fra fastlandet. Soløde ble et springbrett for selvtilliten til å starte og gjennomføre nye prosjekter: Polar eufori, Polarheltinner – en konsertfortelling fra virkeligheten, Det arktiske menneske og Svalbards isbreer er alle prosjekter jeg er stolt over å være en del av.

Jeg husker at Kyrre fikk CD-prosjektet i fanget da han ble ansatt som tekniker høsten 2006. Jeg er fullstendig klar over at jeg er bortskjemt. Jeg har nesten aldri løftet en forsterker eller rigget til konserter. Jeg hadde ikke vært der jeg er nå uten Kyrres lyddesign, og det har også vært en motivasjon i seg selv å opptre i alle slags sammenhenger når man får boltre både seg selv og musikkelever i profesjonell lyd og lys. Roger og resten av gjengen i kultur- og idrett legger også til rette for at kulturskole, skoleprosjekt og lokalt musikkliv får muligheten til å planlegge prosjekter og rydder vei slik at de kan gjennomføres. Korkpenger er også en viktig støtte for musikklivet.

Trygghet er et ord jeg tenker ofte på. Longyearbyen skole og kulturskole har vært en viktig arbeidsplass for meg siden 2006, både som musikklærer og leder av kulturskolen. Jeg har lært og lærer fortsatt mye av kollegene mine på skolen. Det beste som finnes er å se elevene mestre musikk i forskjellige sammenhenger, og noen ganger er prosess viktigere enn resultat. Trygghet er en forutsetning for mestring og utvikling. Jeg er opptatt av å utvikle elevene fra deres egne musikalske ståsted. I Longyearbyen har vi også litt bedre tid. For eksempel er tiden når elevene venter på kulturskoletime gull verdt. Noen venter på vennene sine, noen gjør lekser, noen hører på musikk og noen herjer. Lærere går forbi og sier hei. Alt dette handler om trygghet og integrering og følelsen av å være en del av et godt miljø. Jeg tror dette spiller en viktig rolle den dagen eleven vil fremføre «sitt stykke» på en scene. Da skal det være plass til alle, uansett nivå og bakgrunn.

Forbilder er også viktig. Mitt forbilde var min bestefar Alf Schei. Han ville helst være musiker og gruvearbeider, som sin far. Men å leve av musikk var vanskelig, og gruvearbeider fikk kan ikke lov til å bli. Han var enebarn og foreldrene syntes det var for farlig å jobbe langt inne i fjellet. På 1960-tallet jobbet han i AS Sydvaranger i Bjørnevatn som elektroingeniør. Kollega og nærmeste nabo var faktisk Robert Hermansen. I mai i 2006 trippet jeg ned til Store Norske- kontoret for å sjekke hvem som eide de usignerte gruvetekstene jeg hadde funnet, og om de ville støtte plateprosjektet mitt. Dette Svalbardprosjektet hadde nok bestefar likt godt.
Noen dager senere fikk jeg en telefon fra Anne- Lise som spurte om jeg ville være med i et teaterstykke i forbindelse med hundreårsfeiringen i Longyearbyen. Før jeg rakk og svare sa hun: «Fint, takk, vi skal øve hver kveld fra og med i morgen». Det var starten på mitt Svalbardeventyr.
I heimen skal Tyfusstatuetten være et symbol på Svalbard og en historieforteller om alt vi har opplevd her i Soløde. Spesielt den dagen vi ikke bor her mer. På den måten kan Sigrid og Aurora få spørre om alt de lurer på.

Jeg vil avslutte med å takke publikummet i Longyearbyen. Til dere som heier, smiler og klapper. Det betyr alt. Uten dere hadde det ikke vært noen konsertopplevelser.

Takk for meg.

Powered by Labrador CMS