Variert næringsliv, ja takk

Tradisjonelt har Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) blitt betraktet som en ensidig eier av Store Norske. Men næringslivet i Longyearbyen er blitt variert og vi har derfor brukt tid på å vise hva dette nå består av, hvilke behov dette har, samt hvilke næringsmuligheter som kan finnes fremover i Longyearbyen. Denne jobben var viktig og videreføres selvsagt nå når NFD har fått ny næringsminister, - og med ny minister kommer nye muligheter, andre skrinlegges.

For en bedriftsleder er det en fordel, men ikke tvingende nødvendig at du kjenner næringslivet rundt deg. Men for næringslivet er det tvingende nødvendig at en næringsminister ser og forstår hele næringslivet, og nye næringsveier og ny kunnskap bør ikke gå på bekostning av det eksisterende. For verdien av både eksisterende og nytt næringsliv blir mer forståelig når det settes i sammenheng.

Koplingen energiverk-Gruve7-rom&jord-observasjoner fra Gruve7-fjellet, er et godt eksempel på ett gjensidig forhold dem imellom. Et annet godt eksempel er koplingen Svalsat-fiberkabelen, og det er viktig at næringsministeren forstår at fiberkabelen er viktig for mye av dagens næringsliv, selv om det er Svalsat som er katalysatoren og den største brukeren. Den lokale næringsutviklingen har nesten pågått stilltiende for sentrale myndigheter, imellomtiden har det blitt et nett av lokale gjensidige avhengig-

heter, at NFD nå tar en tydelig og mer definert rolle i dette enn tidligere, er bra for oss lokalt og det opprettholder en god maktbalanse mellom de ulike departementene som har en sterk interesse på Svalbard.

I et helhetlig bilde er den totale nærings-aktiviteten viktig, og i Longyearbyen har vi en kraftsamling av variert kompetanse som består av en lokal gruve, et eget universitet, sykehus, skole, satellittstasjoner, flyplass, havn, et eget energiverk og alt midt mellom som er unikt for et så lite samfunn. Det finnes trolig ikke et annet moderne familiesamfunn på kloden med så få innbyggere, som kan vise til så mye variert og verdifull kompetanse på et sted. Det er trolig dette som er Longyearbyens største fortrinn og som bidrar til at vi er godt rustet nå og i årene fremover for å lykkes, også med miljømålene.

Som innbygger av Norges nordligste region kan jeg med stolthet si at vi bidrar med å bygge landet. For selv hva enkelte tenker, så er den lille milliard brukt i året på Svalbard en sjelden god investeringer. Her tenker jeg særlig på den historiske avtalen for en norsk-russisk maritim delelinje i Barentshavet og polhavet etter 40 års forhandlinger. Legger jeg til at et privat næringsliv bidrar til statsbudsjettet, samt at Longyearbyen lokalstyre henter inn mer i gebyrer og fakturasatser enn vi får i årlige statlig grunnbevilgning, vil jeg si at øygruppen har betalt seg inn mange ganger til statskassa.

Det blir derfor en avsporing at vi støtt og stadig presses ut i samfunnsøkonomiske debatter med kun 2.200 mennesker i regnestykket, så lenge innvesteringer som nytt Enerigiverk, skredsikring, eller oppryddingen kontra avvikling av Svea/Lunckefjell, gir Norge som helhet en positiv avkastning, enten i form av ro og stabilitet i en geopolitisk hot spot, måloppnåelse av miljømålene eller en delelinje for den del.

Omstillingen og normaliseringen av Longyearbyen fra nittitallets gruvesamfunn og frem til i dag er en forståelig målsetning fra Stortinget. Men med endringer kommer også nye utfordringer og det er åpenbart at ny og utvidet næringsaktivitet presser oss på svært mange områder og tidvis etterspørres det om retning, strategier og paradoksalt nok i samme åndedrag etterspør noen; hva vi skal leve av fremover. Selv vil jeg påstå vi kommer langt med å justere oss inn og realisere mål i allerede strategier, og at det snarere blir et spørsmål om hvordan vi skal balansere alt vi faktisk kan leve av på 78 grader nord, enn om vi har noe å leve av i det hele tatt.

Arild Olsen

Lokalstyreleder