Skyter fart

Tunabreen kan surge tidligere enn forventet

Tunabreen (nærmest) sklir framover og ut i Tempelfjorden. Her er brefronten fotografert i 2015.
Publisert
Figur 1: Fronten til Tunabreen på ulike tidspunkter, som viser fire ulike surger.

Surge

En surge er betegnelse på en periodisk bølgebevegelse i enkelte isbreer som resulterer i kraftige brefremstøt. I et så kaldt klima som på Svalbard vil permafrosten sørge for at den fremste delen av noen breer blir fastfrosset til underlaget. Når dette skjer, vil den normale brebevegelsen bli hemmet. Snø og is hoper seg derfor opp på de høyere deler av breen, og dette gir et ekstra trykk som setter i gang trykksmelting av isen under breen. Fremstøtet har altså ingen ting med global oppvarming å gjøre.

Surgende breer, også kalt fremstøtsbreer, er vanlig i Arktis, men forekommer ikke på breer i fastlands-Norge. Ved stabilt klima er perioden mellom hvert fremstøt karakteristisk for hver bre. Brefronten kan under en surge rykke frem flere meter i døgnet over en periode på to–tre år for så å stoppe nesten helt opp. Den største surge observert på Svalbard er fra Bråsvellbreen som i 1935–36 rykket frem 20 kilometer i løpet av to år.

(Kilde: Store Norske Leksikon)

Tunabreen surget sist i 2004. Forskerne har inntil nå trodd at breen har en surgesyklus på 35 til 40 år, og man forventet derfor først en ny surge rundt år 2040. Men nye satellittbilder viser at Tunabreen allerede nå rykker hurtig framover.

Tunabreen i Tempelfjorden er godt kjent for fastboende på Svalbard og alle turister som besøker fjorden hvert år.

Tunabreen er en surgende isbre, eller fremstøtsbre om man vil (se faktaboks). Det betyr at den i lange perioder beveger seg langsomt og flyter sakte ut i fjorden og kalver. Den rolige perioden avløses deretter av en kort, intensiv periode med ekstremt rask isstrøm som fører til store oppsprekkinger i breens overflate og mye hyppigere kalvinger i fjorden. Tunabreen har surget tre ganger i løpet av de siste hundre år: rundt 1930, 1971 og i 2004. Derfor har forskerne antatt at Tunabreen har et intervall mellom hver surge på omtrent 35-40 år, og Tunabreen var ikke forventet å surge igjen før rundt 2040.

Tunabreen har vært overvåket som en del av forskningsprosjektet Calving Rates and Impact on Sea Level (Crios) siden 2013. Som en del av dette prosjektet og med ekstra støtte fra Unis, har forsker Adrian Luckman (Swansea University og Unis) laget et hastighetskart over Tunabreen ved hjelp av satellittdata. I de senere år har breen langsomt trukket seg tilbake i fjorden, med sesongsykluser med økte hastigheter og kalving om sommeren (knyttet til temperaturen i sjøen), etterfulgt av redusert hastighet om vinteren.

Figur 2: Tunabreens hastighet er beregnet ved hjelp av TerraSAR-X satellitt data. Til venstre hastigheten vinteren 2015 og til høyre hastigheten i desember 2016.

De siste månedene har imidlertid Tunabreen begynt å oppføre seg unormalt. I en tid da de fleste isbreer vil være stillestående, slik som Tunabreen vinteren 2015 (figur 2, til venstre), skjøt Tunabreen opp farten dramatisk vinteren 2016 (figur 2, til høyre). Selv om årsaken til denne overraskende aktiviteten fortsatt er uklar, sammenfaller den med en periode med rekordhøye temperaturer og nedbør i oktober og november 2016.

Som et resultat av denne raske hastighetsøkningen vil isbreens overflate brekke opp i mange nye og dype sprekker, noe som gjør at det er farlig å bevege seg på breen. Hvis de høye hastighetene fortsetter er det også sannsynlig at isbreen vil kalve hyppigere, med det resultat at det vil være mange flere isfjell i Tempelfjorden enn vi har vært vant med de siste årene. Flere isfjell i fjorden kan påvirke dannelsen og vilkår for fjordisen.

Glasiologene ved Unis vil fortsette å overvåke Tunabreen i løpet av vinteren og vil holde dere oppdaterte på Tunabreens framdrift på unis.no og Facebook-gruppen Føre/Vær/Forhold, og så videre.

Chris Borstad, førsteamanuensis i snø- og isfysikk, Unis

Powered by Labrador CMS