Plast – en trussel mot det uberørte Svalbard?

Forskere har sett nærmere på saken.

Innsamling av fjæresediment i Breibogen.
Publisert

Svalbardmiljøloven har som formål å opprettholde en natur på Svalbard med et minst mulig fotavtrykk fra menneskelig aktivitet. I forskerkretser refereres Svalbard også gjerne til som et referanseområde for undersøkelser i mer befolkede deler av verden. Den største trusselen mot å nå dette målet i dag antas å være klimaendringene. Men – er «naturen» på Svalbard så uberørt som vi liker å tro?

Den senere tids fokus på plastforurensing i havene, blant annet hval og sjøfugl som får i seg plast og sulter i hjel samt den synlige forurensingen av strendene på Svalbard, gjør at det er god grunn til å se nærmere på situasjonen. Spesielt siden hele øygruppen er omsluttet av hav.

Grabbing i Breibogen.

Selv om det er størst fokus på den lett synlige plasten i havet (plastposer, flasker, fiskeredskaper etc.) er det stadig flere forskere som heller til den oppfatningen at det meste av plastforurensingen i havet består av bitte små (< 5 millimeter) partikler, såkalt mikroplast. Disse små partiklene er nærmest usynlig for det blotte øyet, men kan gjøre stor skade ved at de har en tendens til å trekke til seg oppløste kjemiske giftstoffer i havet. Hver partikkel blir dermed en liten «miljøbombe» som kan tas opp av små krepsdyrplankton og muslinger. Mange av de nevnte giftstoffene kan dermed bli oppkonsentrert i næringskjeden ved at plankton med plast i magen blir spist av fisk og andre dyr, og ender til slutt opp på toppen av næringskjeden i fugler, sel og isbjørn.

Svalbards miljøvernfond har finansiert to undersøkelser som hadde som målsetning å undersøke forekomst av mikroplast i marine systemer, spesielt knyttet til Longyearby-samfunnet som hovedkilde for mikroplast til havet (et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet og Nilu). Den første undersøkelsen, som ble gjennomført i 2015, viste at det var betydelige mengder mikroplast i form av fibre som ble sluppet ut i havet i Adventfjorden via avløpet fra Longyearbyen (estimert utslipp av 20.000 millioner fiberpartikler per år), men lite av denne mikroplasten ble gjenfunnet i bunnsedimentet nær utløpet av kloakken og i muslinger som levde på bunnen nær utløpet. Derimot ble det registrert en hel del mikroplast av forskjellig slag i muslinger som levde i de øvre vannlagene ved bykaia i Longyearbyen. Trolig var dette mikroplast som var innblandet i vannmassene og mye tyder på at mikroplasten som slippes ut gjennom avløpet fra bosetningen ikke synker ned til bunnen, men holdes oppløst i de frie vannmassene. I tillegg ble det funnet en del mikroplast i sedimenter fra fjæra i deler av Longyearbyen. Kilden til denne mikroplasten er trolig større plastavfall som er brutt ned til mindre partikler. Resultatene fra denne undersøkelsen er rapportert til Svalbard miljøvernfond og finnes tilgjengelig på fondets hjemmesider.

Bunnsedimentprøver fra Breibogen.

Sommeren 2016 gjennomførte vi en ny undersøkelse hvor vi ønsket å sammenligne forekomsten av mikroplast i bunn- og fjæresedimenter, muslinger og i sjøvann i Breibogen på Nord-Spitsbergen, med forekomster i Kongsfjorden og Isfjorden og de funnene vi gjorde i Adventfjorden i 2016 og i 2015. Sluttrapport fra prosjektet forventes ferdig i slutten av mars.

I denne studien ble det ikke gjort målbare funn av mikroplast i muslinger fra Breibogen i likhet med muslinger fra bunnen av Adventfjorden. Bunnsedimenter ga heller ikke registrerbare funn, men det ble gjort registreringer av mikroplast i sedimenter fra øverste del av flomålet i fjæra i Breibogen. Fra fjæra tok vi cirka de øverste 5 centimeter i et areal av 0,25 x 0,25 meter, og plastikkmengden som ble funnet tilsvarte mer enn 1.200 mikroplastbiter per kvadratmeter. Plastikkbitene vi fant varierte noe i størrelse, men de fleste var mindre enn cirka 1 millimeter.

Det ble generelt funnet relativt lite mikroplast i sjøvann, men noen av prøvene fra både Breibogen, Kongsfjorden, Isfjorden og Adventfjorden inneholdt påviselige mengder plast. Mer enn halvparten av alle plastpartiklene vi fant i prøvene var fiber, mens det resterende var fragmenter, ringstrukturer og kuleformete plastpartikler.

Det er ikke mulig å fastslå opprinnelsen til mikroplasten vi registrerte fra de forskjellige områdene, men høyst trolig var plasten vi fant i fjæra i Breibogen et resultat av at store plastpartikler fra fiskeredskaper og annet som legges igjen øverst i flomålet, brytes ned til mindre partikler. Breibogen er også et av områdene hvor Sysselmannen har drevet opprensking de senere årene. Det forteller oss imidlertid at selv om en fjerner det store plastsøppelet vil det stadig ligge igjen små partikler av plast i fjæresedimentet som kan tas opp av dyrene som lever der.

Manglende funn av mikroplast i muslinger indikerer at det meste av mikroplasten ikke tas opp, eller at antall undersøkte muslinger ikke var tilstrekkelig. Sedimenter er sett på som et siste hvilested for marin plastikk og forklaringen på at vi ikke fant plastikk i sediment kan skyldes stor sedimentering i Breibogen slik at mengden sediment i prøvene må økes for å påvise innhold av plastikk. Plast er normalt lettere enn sjøvann, men påvekst av organismer kan bidra til at den synker. Denne prosessen går imidlertid veldig sakte i arktiske farvann.

Plastfiber fra fjæresediment.

Selv om vi filtrerte 1.000 liter sjøvann i hver prøve, var plastmengdene vi fant så pass små at det var umulig å påvise noen forskjeller i forekomst mellom de enkelte stedene. Forekomsten av mikroplast varierte mellom ingen og to partikler per 1.000 liter. Lignende konsentrasjoner av plastpartikler ble funnet i sjøvann i det nordlige Barentshavet og langs vestkysten av Svalbard. Dette innebærer at vi heller ikke kunne vise til at det var mer plastikk i de områdene som har en fast bosetning enn i Breibogen. Noe som kan tyde på at det eksisterer en slags «bakgrunnsmengde» av mikroplastikk i sjøvann overalt, og/eller at vi må ta langt flere vannprøver for eventuelt å kunne påvise noen forskjell.

Funnene av mikroplast flere steder viser også at selv om det er små mengder vi finner, så er ikke naturen på Svalbard så ren som en kunne ønske. Det gjenstår imidlertid å undersøke om den plasten vi finner kan spores tilbake til utslipp fra bosetninger eller skip, eller om den for det meste er langtransportert.

Jan H. Sundet, Havforskningsinstituttet og Dorte Herzke, Norsk institutt for luftforskning (Nilu)

Powered by Labrador CMS