Høyt uttak av reinsdyr og mange slaktevekter

Hva kan slaktevekter og innleverte reinsdyrkjever fortelle forskerne? Det kan du lese om her.

Hver høst får fastboende som søker om det felle et reinsdyr.
Publisert

I 2016 ble det felt 235 reinsdyr på Svalbard i den ordinære kvotejakta – et tall som er blant de høyeste siden jakten ble gjenåpnet på 1980-tallet. Samtlige jegere leverte inn jaktrapporter og underkjever, og over tre fjerdedeler av jegerne veide dyret og rapporterte slaktevekt. Sammenlagt bidrar både jaktkortrapporter og frivillig datainnsamling til styrket kunnskap om svalbardreinen.

I 2016 ble det tildelt 385 reinsdyr (239 jaktkort ble avhentet) hvorav 235 dyr ble felt (129 bukk og 106 simle). Dette tilsvarer en felling på om lag 60 prosent av de tildelte dyrene. I år ble de største kvotene gitt i Colesdalen etterfulgt av Sassendalen, Hollendardalen, Reindalen, Grøndalen og Diabas. Uttaket (126 frie dyr, 89 simle/ungdyr og 20 kalv) fulgte denne rekkefølgen godt med unntak av Reindalen, der det ble felt langt færre dyr enn tildelt.

Hva forteller jaktuttaket?
Det årlige jaktuttaket på Svalbard er begrenset og utgjør rundt 6 til 12 prosent av dyrene som telles i fellingsområdene før jakt. På Svalbard er det et mål at det skal hvert år skal «skytes gjennom bestanden». Det betyr at kvoter gis slik at bestandens naturlige kjønns- og alderssammensetning opprettholdes. Tildeling og avskytning av dyr skal derfor gjenspeile bestanden i fellingsområdene. Nytteverdien av jaktstatistikken øker når den kombineres med informasjon fra bestandstellinger i fellingsområdene. Tellingene gir et bilde av bestandsstørrelse og sammensetning. De viser en økning av antall dyr i alle jaktområdene fra 1997, da tellingene startet, til 2004. Deretter fulgte en nedgang i alle områder (men merk at denne nedgangen i stor grad preges av lave, mangelfulle tall i 2010). Siden da har bestanden i jaktområdene vært i økning. Den økende trenden samsvarer godt med overvåkingsdata fra de årlige tellingene av reinsdyr i Adventdalen og Reindalen.

Generelt er andel felte kalv systematisk lavere enn andel kalv talt under tellingene, mens andel felte voksne dyr derved er systematisk høyere. Dette viser at uttaket ikke alltid følger den naturlige bestandsstrukturen. Ved bruk av jegerdata, overvåkingsdata og enkle datasimuleringer, konkluderte en rapport i 2012 (finansiert av midler fra Svalbards miljøvernfond) med at jaktuttaket under dagens forvaltningspraksis bare hadde minimale effekter på bestandene av svalbardrein.

Figur 1: Uttaket av reinsdyr fordelt på de seks jaktområdene. I tillegg ble det tatt ut noen få dyr rundt byen i forbindelse med undervisningsopplegg i regi av skolen, barnehagene, Camp Svalbard og Longyearbyen jeger- og fiskerforening.

Hva forteller kjevene?
For mange hjortedyr er kjevelengde et godt mål på dyrenes kroppsstørrelse. Dyrets størrelse gjenspeiler de naturgitte vekstbetingelsene det vil si beitegrunnlaget fra dyret er født til det er utvokst. Etter den årlige kvotejakten leverer hver reinsdyrjeger inn underkjeven av det felte dyret som en del av jaktrapporteringen til Sysselmannen på Svalbard. Nesten 5.000 kjever fra 1984 og fram til i dag, er målt og aldersbestemt ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim. De fleste felte dyrene i 2016 var mellom 1 og 3 år gamle (cirka 60 prosent). Blant de felte dyrene var det eldste i fjor en bukk på 17 år som ble felt i Hollendardalen.

Tidligere analyser av underkjevene (fra 1984 til 2012) har vist at hos simlene øker kjevelengden opptil en alder på 3-4 år før sammenhengen mellom kjevelengde og alder flater ut og man kan si at simlene er utvokste. Bukkene skiller seg ut i og med at de vokser fram til de når en alder på 5-6 år.

Hva forteller slaktevektene?
Kroppsmasse eller slaktevekt, et mål på kroppskondisjon, er det mest brukte tilstandsmålet hos hjortevilt. Dyrets vekt er ofte avgjørende for både overlevelse og reproduksjon. Slik er det også for svalbardreinen. Slaktevekt regnes normalt som dyrets vekt uten innvoller, skinn, hode og klauver (skuddskadet kjøtt og kroppsfett på dyret regnes med).

Siden 2012 har Norsk Polarinstitutt bedt et 30-talls jegere hvert år om å veie slaktet ved hjelp av ei lita digital vekt. Rapporteringsraten var da også stor, men omfattet bare 10 til 20 prosent av jegerstanden. Derfor har målet vært å øke andelen av rapporterte slaktevekter. Sist høst delte skrankepersonalet ved Sysselmannen ut hele 240 vekter, finansiert av Svalbards Miljøvernfond, til reinsdyrjegerne. Hele 176 jegere rapporterte slaktevekta (det vil si 75 prosent av jegerne som felte dyr) og leverte tilbake den lille digitale vekta (har du fortsatt ei vekt hjemme så lever den til NP/Forskningsparkens skranke). Det tyngste bukkeslaktet veide godt over 60 kilo og det tyngste simleslaktet i underkant av 50 kilo. Gjennomsnittsvekta for en kalv var 18 kilo.

Selv om vi tidligere har funnet at dyrenes slaktevekt i stor grad henger sammen med kjevelengde, vil informasjonen fra slaktevektene kunne nyansere dette bildet og gi økt kunnskap. Men det er først når datainnsamlingen har foregått over flere år, at det er mulig å se om det er vektendringer på dyrene i bestanden og om disse kan knyttes til endringer i reinens levemiljø.

Illustrasjon 2: Totalt antall dyr talt under overvåkingen i Adventdalen (1979-2016; www.mosj.npolar/no viser data som 3-årssnitt) og under strukturtellingene i jaktområdene (1997-2016; Sysselmannen, upubliserte data).

Hva gjør forskerne med jegerdataene?
Akkurat nå pågår det et stort nasjonalt forskningsprosjekt der Svalbardforskere som jobber med de jaktbare artene, rev, rein og rype, sammen med LJFF, fangstmann Tommy Sandal og lokale (SMS) og nasjonale forvaltningsmyndigheter (Miljødirektoratet) spør: Hva er bærekraftig jakt og fangst på Svalbard i klimaendringenes tidsalder? Det som tradisjonelt har vært bærekraftig høsting og kunnskapsbasert forvaltning er kanskje ikke det lenger når levemiljøet til dyrene endres radikalt.

I prosjektet formes først forskningsspørsmålene i fellesskap mellom brukerne og forskerne. Deretter settes data om artenes demografiske rater (for eksempel overlevelse og reproduksjon) sammen med jakt-, overvåkings- og klimadata for å utvikle bestands- og høstingsmodeller. Slike modeller kan forutsi hvordan de høstbare artene på Svalbard vil reagere på framtidige klima- og høstingsscenarier. Er viktig spørsmål få svar på, er om jakt og fangst forsterker eller demper effektene av klimaendringene på disse jaktbare artene og de innbyrdes relasjonene deres i økosystemet. Med denne nye kunnskapen i bunnen, kan beslutningstakerne ta de rette valgene som bidrar til at jegerne på Svalbard fortsatt kan høste av livskraftige bestander. I en slik sammenheng er jegerdataene et uunnværlig bidrag.

Forsker Åshild Ønvik Pedersen, Norsk Polarinstitutt og rådgiver Bjarte Benberg, Sysselmannen

Powered by Labrador CMS