Et sted der ute venter noe fantastisk på å bli oppdaget

Havet og mørket bærer på hemmeligheter og kan virke skremmende på oss mennesker. Hva – og hvem – gjemmer seg i det våte, kalde, mørke og dype havet?

Førsteamanuensis Øystein Varpe (Unis og Akvaplan-niva, t.v.) og Rupert Krapp (Norsk Polarinstitutt) med en polarlomvi fra Kongsfjorden januar 2014. Senere undersøkelser viste at denne fuglen var stappmett på tanglopper!
Publisert
Tangloppe fra drivisen nord for Svalbard. Ny forskning viser at den har holdt på en stor hemmelighet om hvordan den lever sitt liv i polarnatten – et liv vi ikke forstår fullt ut den dag i dag.

Havet og mørket bærer på hemmeligheter og kan virke skremmende på oss mennesker. Hva – og hvem – gjemmer seg i det våte, kalde, mørke og dype havet?

Den arktiske polarnatten har lenge vært nærmest utilgjengelig – og det er fremdeles ikke enkelt å forske i dypet eller i mørket. Ikke bare har den vært utilgjengelig, vitenskapen har generelt avskrevet den kalde, mørke polarnatten som en marin ørken. Intet lys, intet liv. Vi har generelt antatt at de organismene som lever der «slukker lyset» og bare venter på våren, gjerne nede i dypet. Inntil nå.

«Den kolde skjønhed»
I Arktis har vi de siste 30 årene sett en rask reduksjon av isdekket, gjennomsnittlig opp mot 15 prosent per tiår. Samtidig har det skjedd fantastiske fremskritt vedrørende utvikling av autonome (selvgående) undervannsroboter som gjør undersøkelser i mørket lettere. Kombinasjonen av mindre is og større tilgang på avansert teknologi har revolusjonert vår forståelse av biologien i de arktiske hav. Nansen, på sin ferd over polhavet, beskrev polarnatten som en marmorkald kvinne mens han selv var «træt af din kolde skjønhed; jeg længes mod livet, det varme, rige» (Nansen 1897). Jeg har de siste fem årene ledet en gruppe forskere som har tatt denne «kolde skjønhed» nærmere i ettersyn, og vi har blitt både svært overrasket og imponert over hva vi har funnet.

Spennende oppdagelser
Stort sett hver eneste «sten» vi har snudd på de siste årene har vist seg å inneholde noe nytt. Jeg skal her trekke frem to eksempler som jeg selv synes er både spennende og illustrative på den aktiviteten som foregår i mørket. Det første eksempelet jeg ønsker å trekke frem er hentet fra selve polhavet og det islagte havet Nansen krysset. Isen er ikke bare et kaldt og frossent medium, det er også et hjem for en lang rekke organismer. Totalt sett er det registrert mer enn 1.000 forskjellige arter av alt fra encellede alger og opp til store pattedyr som på et eller annet tidspunkt gjennom året eller livet ser ut til å være avhengig av isen. Spesielt om våren og sommeren kan det være et imponerende skue av liv under drivisen i polhavet. Enkelt arter, hovedsakelig tilhørende en gruppe dyr vi på norsk gjerne omtaler som tanglopper har endog sett ut til å være helt og holdent avhengig av is gjennom hele året for å kunne overleve. Men det har, av ganske åpenbare grunner, vært svært sparsomt med undersøkelser av livet under isen i polhavet gjennom polarnatten. Og nettopp på grunn av fraværet av studier fra polarnatten, har vi generelt antatt at de organismene som er tilstede i isen når solen forsvinner under horisonten en gang i november og som fortsatt er der når lyset kommer tilbake i februar, ja de er nok der også gjennom hele den mørke polarnatten. Nyere studier viser imidlertid at noen av disse organismene lever et ganske annerledes liv i mørket enn hva vi noen gang trodde før! Ikke bare ser det ut til at de bruker mørketiden til å vandre ned i dypet – de vandrer tilsynelatende også ned i vannlag der havstrømmer vil frakte de innover i polhavet. Stikk motsatt vei av dit de ellers ville blitt transportert dersom de hadde fortsatt å holde seg fast i isen. For å gjøre en lang historie kort, så har denne nye innsikten i det livet noen av disse is-assosierte artene lever gitt oss meget verdifull kunnskap ikke bare om biologien til disse artene, men enda viktigere gitt oss en økt forståelse av prosesser og koblinger mellom is, havstrømmer, biologi og mulige konsekvenser av et redusert isdekke. Og i sentrum for dette står oppdagelser gjort i den kalde og mørke polarnatten.

Det andre eksempelet jeg vil trekke frem, er det faktum at det er langt flere sjøfugler som overvintrer på Svalbard enn hva vi tidligere har trodd. Selvsagt forholder det seg slik at de fleste sjøfugler migrerer sørover og ut i havet om vinteren, men det er faktisk en andel individer som velger å bli værende i fjordene rundt Svalbard hele vinteren. Dette er noe man ikke oppdager før man drar ut på sjøen og ligger stille i mørket i en åpen båt – først da får man et inntrykk av antallet havhest som suser inn og ut av fjorden og det faktum at andre sjøfugl svømmer rundt på sjøen. En meget spennende observasjon som er gjort de siste årene, er at spesielt alkekonge og til dels polarlomvi aktivt vil unngå lys i mørket. Mens andre fugler, slik som teist, krykkje og havhest ser ut til å tiltrekkes av lys, vil alkekongen holde seg i små flokker, og hele tiden unngå lys fra en lommelykt. Men man kan høre dem. Hver gang de kommer opp til overflaten etter å ha dykket etter mat vil de «snakke», slik at de kan bruke hørsel til å finne sammen igjen som en flokk i mørket. Sist vinter hadde vi tillatelse til å samle inn noen fugler (teist, alkekonge, polarlomvi, krykkje og havhest) slik at vi kunne ta prøver av disse for å lære mer om hvordan de overlever den ekstremt tøffe polarnatten. Resultatene var nesten sjokkerende. Spesielt var de individene vi fanget av polarlomvi stappmette på både krill, tanglopper og småfisk. Hvordan de klarer å finne mat i mørket er noe vi ikke klarer å forklare, men de har beviselig ikke store problemer med å finne mat.

Utfordringer i fremtiden
Når isen trekker seg gradvis tilbake i det sentrale polhavet og i sokkelhavene rundt, åpner det seg også nye muligheter for å bruke Arktis som faste transportruter for skipstrafikken over Nordpolen og langs kysten av Svalbard. Samtidig planlegges det stadig nye leteområder etter olje og gass lenger mot nord og inn i tidligere islagte farvann. Men økt aktivitet øker også sjansene for uhell. Gjennom de forskningsprosjektene vi har drevet de siste årene har vi oppdaget at livet i havet ikke går i dvale gjennom polarnatten. Dyreplanktonet trekker ikke ned i dypet i påvente av vår, sol og varme, snarere tvert i mot. Og fisk og fugl ser ut til å trives med å jakte i mørket, gjerne i grunne farvann og nær overflaten. Dette innebærer at livet i havet er minst like sårbart og utsatt for forurensning som i den lyse årstiden. Kanskje til og med mer sårbart, siden polarnatten også viser seg å være en viktig tid for reproduksjon? Hvilke effekter et oljeutslipp fra et skipshavari vil ha er derfor høyst usikkert. I tillegg er polarnatten mørk, noe som gjør at det er vanskelig å se hva eventuelt har gått galt.

Sikkert er det i alle fall at polarnatten er full av liv, og at dette er noe vi må ta hensyn til i fremtiden. Kanskje kan vi også sende noen tanker til disse små, men dog så dyktige jegerne som nå i den kommende mørketiden svømmer rundt i mørket oppe på Svalbard – kanskje klarer vi en dag å finne ut av hvordan de klarer å finne maten i det som for oss er et stummende mørke? Og for de av leserne som kunne være interessert i å lære mer om dyrelivet i Arktis i polarnatta, er det mulig å gjøre nettopp det ved å avlegge Polarmuseet i Tromsø et besøk der en ny utstilling åpner 18. januar 2015. Det venter utrolig mye spennende på å bli oppdaget der ute – både for polarforskere og publikum i Polarmuseet!

Powered by Labrador CMS