Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Mørkets hemmeligheter

Lys i mørket: Morild i sjøis på Svalbard. Noen byttedyr tiltrekker seg sine fiender ved hjelp av morild, men heldigvis for dem også fiendens fiender. FOTO: UNIS

Mørkets hemmeligheter

Mørkets hemmeligheter.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.02.2013 kl 08:40

Nå, når lyset er på full fart tilbake og de fleste tenker fremover mot den fantastiske tiden som ligger foran oss, er det noen som ikke helt klarer å gi slipp på mørket og alle de hemmelighetene havet skjuler i polarnatten. Inne på laboratoriet jobber vi tre forskere, eller «mørkets fyrster» som vi kan kalles, og våre studenter med dyr og prøver fra to polarnattokt.

Ett av de store prosjektene vi jobber med, er de såkalte døgnmigrasjonene av dyreplankton. Dette er et fenomen som vi kjenner fra alle verdens hav, der organismer svømmer ned i mørket på store dyp om dagen for å gjemme seg for rovdyr, for deretter å vandre opp om natten i ly av mørket for selv å spise i de mer næringsrike øvre vannmassene. På Svalbard viser det seg at denne døgnmigrasjonen av dyreplankton, for eksempel ishavsåte og krill, ikke bare fortsetter selv i den mørkeste perioden av polarnatten, den er alltid sentrert rundt klokken 12 (ned) og 24 (opp). Hvordan klarer organismene i havet å tilpasse sin aktivitet til et sollys som ikke er synlig, og hvorfor gjør de det?

I januar de to siste årene har forskere fra nettverket Arctos med Universitetet i Tromsø (UiT) og Unis i spissen dratt på tokt nord for Svalbard for å gjøre marinbiologiske studier i polarnatten. Toktet i 2012 var første gangen et norsk forskningsskip var inne i polhavet i den mørkeste delen av polarnatten. Vi gjorde en rekke nye oppdagelser når det gjelder biologisk aktivitet og prosesser i overflaten, vannsøylen og på havbunnen. Men hvorfor dra opp til Svalbard for å gjøre undersøkelser i polarnatten når det også er polarnatt lenger sør i mer tilgjengelige områder slik som for eksempel i Tromsø? Svaret på dette er meget enkelt, men begrunnet i et faktum man sjelden forbinder med polarnatt: lys. Eller for å være helt presis: fravær av mørke. Mørket i Tromsø på 70 grader nord er mye mindre mørkt enn langs kysten nord for Svalbard. Lyset i polarnatten på Tromsøs breddegrader er tilstrekkelig intenst til at dyr i havet kan styre sine fysiologiske prosesser og adferd i henhold til en klar dag-natt-rytme. På Svalbard, derimot, hvor polarnatten nord av Rijpfjorden fremstår som et totalt mørke for oss mennesker, fortoner fjorden seg som et unikt og spennende felt-laboratorium for oss som er over gjennomsnittet interessert i prosesser i polarnatten. Fravær av lys midt på dagen gjør at de dyrene som lever der ikke kan styre prosesser i henhold til en dag-natt-rytme, noe som igjen betyr at eventuelle døgnrytmer nødvendigvis må være styrt av en indre biologisk klokke.

I 2012 fikk Unis i samarbeid med UiT tildelt et stort prosjekt for å studere hvordan organismene tilpasser sin aktivitet til usynlig sollys. For tiden jobber det tre doktorgradsstudenter og en postdoc med dette. Tre av disse var med oss ut på toktet i januar, og alle er for tiden dypt begravd i et krevende etterarbeid og analyser av de prøvene vi tok med oss hjem. En av de tingene vi allerede har funnet ut, er at forskjellige dyr reagerer forskjellig på lys i mørket. Noen dyr, slik som krill tiltrekkes av lys, og vil sannsynligvis bevege seg mot lyset i polarnatten. Andre dyr, slik som ishavsåte og alkekonger, ser ut til å trives best i mørket, og vil aktivt svømme vekk fra lyset. For ishavsåta virker dette logisk, da den i størst mulig grad vil unngå å bli sett (og spist) av andre, og i liten grad er avhengig av sitt eget syn for å finne mat. For en fugl som alkekongen, derimot (og ja, det overvintrer faktisk en del alkekonger ute i havet ved Svalbard), er det sannsynlig at både morild i vannet og døgnmigrasjon av dyreplankton spiller en viktig rolle. Hvordan disse faktorene henger sammen og hvordan de er knyttet til for eksempel nordlys og måneskinn, er det for tidlig å si noe om, men vi har allerede noen spennende resultater som tyder på at morild spiller en sentral rolle i polarnatten.

En fin vinterdag for ett år siden i Rijp­fjorden, var Jørgen Berge ute i en liten båt midtfjords sammen med to kolleger i stummende mørke. Det som slo oss der vi lå ute på fjorden var den enorme mengden morild i vannet – frittlevende organismer i alle størrelser og former som produserer blågrønt lys. Da vi kikket ned i det stille og krystallklare vannet i mørket med isflak omkring, var det nesten som å se en enorm opp-ned stjerne­himmel der lysende stjerner beveget seg i et tredimensjonalt rom. Med dette som bakteppe gjorde vi i år undersøkelser og eksperimenter for å kartlegge fenomenet. Hvilke organismer produserer lys, og hvorfor? Kan morild på noen måte settes i sammenheng med det andre fenomen vi jobber aktivt med å kartlegge og forstå – døgnmigrasjon og biologiske klokker hos dyreplankton i polarnatten? Nå var vi riktignok ikke like heldige med været i år som i fjor – det blåste stort sett kuling fra alle kanter fra første dag – men vi kunne likevel gjennomføre en del av de målingene og eksperimentene vi hadde planlagt. Prosjektet er i samarbeid med det nystartede senter for fremragende forskning Amos (Autonome Marine Observasjons Systemer) ved NTNU der UiT og Unis er viktige samarbeidspartnere.

En av de mest spennende hypotesene rundt morild, er den såkalte «tyveri-alarm»-hypotesen. Ifølge denne hypotesen produserer enkelte organismer lys som tiltrekker seg to grupper rovdyr – ikke bare de rovdyrene som vil jakte på de lysproduserende organismene, men også rovdyrenes rovdyr. Med andre ord – morilden tiltrekker seg både fiender og fiendens fiender. Fra det første polarnatt-toktet i 2012 ble det publisert et arbeid som tydelig viste at svartåta, en fritt­levende tangloppe, hadde mye hoppekreps i magen. Hoppekreps er også en av de organismene vi vet produserer morild. Vi var derfor veldig interessert i å studere lysproduksjonen fra disse hoppekrepsene, samt å gjøre undersøkelser av fiendens fiende – kunne vi finne indikasjoner på at svartåta ble spist av et annet rovdyr i stummende mørke? Våre undersøkelser av polartorsk fra Rijpfjorden på Nordaustlandet viste at mer enn 90 prosent av alle polartorsk utelukkende hadde svartåte i magen. Tilsvarende undersøkelser i de lyse årstidene gir et annet bilde – da spiser polartorsken først og fremst raudåte og ishavsåte. Nå gjenstår det en del arbeid, men vi kan allerede slå fast følgende; hoppekreps produserer morild, svartåta spiser hoppekreps og polartorsken spiser svartåte i polarnatten. Med andre ord – fiendens fiende (polartorsk) spiser aktivt hoppekrepsens fiende (svartåte). Og begge disse rovdyrene er avhengig av synet for å finne sine byttedyr. Alt ligger dermed til rette for at morilden fra hoppekreps er regulert og utviklet for å holde hoppekrepsens fiender under konstant angrep fra fiendens fiende, polartorsken. Muligens også alkekongen som også er kjent for først og fremst å spise hoppekreps.

Se bildet større

Ulik polarnatt: Bildet på venstre er fra området nord for Rijpfjorden på 81 grader nord. I midten ser man Kongsfjorden med Ny-Ålesund i bakgrunnen på 79 grader nord. Til høyre vises anløp mot Tromsø på 70 grader nord. Bildene er tatt i løpet av en uke om bord på RV «Helmer Hanssen» på forskningstokt i januar i år. FOTO: Jørgen Berge og Geir Johnsen

Siste nytt i Eksterne artikler

Nye flammehemmere på Svalbard

Forskere vil finne ut hvor utbredt flammehemmere er i Svalbard-naturen og hvor de kommer fra.

I grenselandet (mellom Tull og Thule)

Forskere og studenter tilknyttet et biologi-kurs ved Unis har akkurat kommet tilbake fra tokt – et tokt som hadde tatt mål av seg å skaffe innsikt i et miljø svært få tidligere har kunnet studere på nært hold, nemlig brefronter.

Hva sier rød jaktstatistikk om svalbardrypenes tilstand?

Samtidig som forskernes tellinger viser flere ryper, feller jegerne færre fugl.

Jegerdata skal gi ny kunnskap

Reinsdyrforskere ønsker at jegerne skal veie byttet i felt. (Ekstern artikkel)

Et sted der ute venter noe fantastisk på å bli oppdaget

Havet og mørket bærer på hemmeligheter og kan virke skremmende på oss mennesker. Hva – og hvem – gjemmer seg i det våte, kalde, mørke og dype havet?

Raske endringer i Isfjorden

Håp om is på fjordene.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!