Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Historiene som blåskjellene forteller oss

I grushaugene rundt Torskevannet er det i dag til dels store forekomster av fossile blåskjell. FOTO: Colin Griffiths

Historiene som blåskjellene forteller oss

FNs oppdaterte klimarapport ble nylig lagt frem med nye og forsterkede indikasjoner på at den pågående oppvarmingen vi ser rundt oss er menneskeskapt. For å forstå hva som kan skje når temperaturen stiger, er det derfor viktig å kunne se tilbake i tid og lytte til den historien fortidens organismer kan fortelle oss.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.10.2013 kl 08:21

I løpet av de siste syv-åtte årene har det blitt skrevet en god del om blåskjell fra Svalbard. Ikke minst i Svalbardposten som har trykket en rekke oppslag. I 2004 fant vi for første gang bevis for at blåskjell levde på Svalbard – den gangen på Sagaskjæret i munningen av Isfjorden. Dette var første gang siden vikingtiden at blåskjell beviselig hadde levd på øygruppen. I årene etter dette ble det funnet noen få blåskjell på Sagaskjæret årlig, men fra rundt 2008 så det ut til at arten ikke lenger var å finne. I 2011 fant vi den igjen på Kapp Mitraskjæret i munningen av Kongsfjorden (omtalt i Svalbardposten nr 36, 2011). I de tre påfølgende årene har vi nå samlet blåskjell. I 2012 samlet vi 28 skjell og nå i forrige uke samlet vi inn 13 stykker. Det er historien om disse skjellene jeg vil fortelle om her, og ikke minst den historien de kan fortelle oss.

Gjennom et samarbeidsprosjekt mellom Unis, UiT og Sams i Skottland, har vi de siste elleve årene operert havobservatorier i fjordene rundt Svalbard. Det første observatoriet ble etablert i Kongsfjorden i 2002 (den gang med Norsk Polarinstitutt i spissen), siden har vi etablert tilsvarende observatorier i Isfjorden, Billefjorden og Rijpfjorden. Spesielt Kongsfjorden og Rijpfjorden har vist seg å være viktige, og fungere på mange måter som klimalaboratorier: Kongsfjorden påvirkes stadig av varmt atlantisk vann fra golfstrømsystemet, mens Rijpfjorden på nordsiden av Nordaustlandet i all hovedsak er karakterisert av kalde arktiske vannmasser. Ved at vi hele tiden kan overvåke fysiske og biologiske parametere i fjordene, kan vi dermed også gjøre kontrollerte eksperimenter der vi kan studere hvordan organismer reagerer på endringer i klima – som for eksempel blåskjell.

Høsten 2012 ble det som nevnt samlet inn 28 blåskjell fra Kapp Mitraskjæret. Disse ble ikke tatt med tilbake til laboratoriet, men festet på havobservatoriene i både Kongsfjorden og Rijpfjorden. Som mange tur-glade folk på Svalbard er kjent med, kan man ofte finne fossile skjell i områder som tidligere har vært under vann. I områdene ovenfor elvedeltaet til Adventelva (mot Hiorthfjellet) for eksempel, kan man finne fossiler fra tidligere tider da klimaet var mye varmere enn i dag og da blåskjell var vanlig her nord. Slike fossiler finner man også så langt nord som til Rijpfjorden – det som i dag heter Torskevannet var for 6-7 tusen år siden en liten grund fjordarm av Rijpfjorden.

Landet har siden den gang hevet seg (eller havet sunket), og Torskevannet ligger i dag som et lite vann en liten kilometer fra kysten. I grushaugene rundt Torskevannet er det i dag til dels store forekomster av fossile blåskjell. Vi vet med andre ord at blåskjell var vanlig både i fjordene på vestkysten av Spitsbergen og i fjorder helt opp til nordsiden av Nordaustlandet. I dag derimot, finner vi utelukkende blåskjell på noen svært få lokaliteter i Kongsfjorden og Isfjorden. Er dette fordi det er for kaldt for at blåskjell skal overleve på Svalbard?

Dersom det i dag er for kaldt for blåskjell å overleve på Svalbard, betyr dette at temperatur­forholdene må ha vært vesentlig bedre (altså varmere) i tidligere tider. Men dersom blåskjell kan overleve under de temperatur­forhold vi i dag finner på Svalbard, betyr dette at det er andre faktorer enn bare temperatur som regulerer utbredelsen til blåskjell. Uansett – dette er spørsmål som er relevante for vår forståelse av hvordan klima påvirker biologien i et område, og som vil gi mye ny og viktig informasjon om hvordan de pågående klimaendringene vil påvirke miljøet rundt oss.

Høsten 2012 festet vi altså de 28 blåskjellene fra Kapp Mitraskjæret på havobservatoriene i både Kongsfjorden og Rijpfjorden. I løpet av to tokt med forskningsskipet «Helmer Hanssen» (UiT) denne høsten, har vi hentet tilbake både havobservatorier og blåskjell. Før de ble satt ut i fjor, ble blåskjellene først tilsatt et stoff som heter calcine. Dette er et fluoriserende stoff som taes opp av blåskjellet og legger seg som en liten fargeflekk helt ytterst langs kanten av skjellet – ikke ulikt det som skjer i neglene dine dersom du en dag spiser mye sild. Da legger kalken fra silda seg som et lite hvitt merke innerst ved negleroten, og du kan i noen uker følge hvordan dette hvite merket beveger seg ut mot fingertuppen etter hvert som neglen vokser. På samme måte legger calcine seg som et lite fluoriserende merke ytterst i det yngste vevet i skjellet. Etter hvert som skjellet vokser, vil nytt vev legge seg utfor dette merket. Når vi merker blåskjellene med calcine før vi setter dem ut på havobservatoriene, har vi derfor mulighet til å måle nøyaktig hvor mye skjellene har vokst det siste året.

Alle de 18 blåskjellene som hadde levd på observatoriet i Kongsfjorden var levende og i god behold når vi hentet dem tilbake for noen uker siden. Med tanke på at dette observatoriet står bare noen få nautiske mil fra det stedet der blåskjellene ble funnet, er ikke dette overraskende. Flere av blåskjellene som vi fant i år var minimum åtte år gamle, og her derfor levd på Kapp Mitraskjæret i lang tid. Men, og delvis til vår overraskelse, viste det seg at også alle blåskjellene på observatoriet i Rijpfjorden hadde overlevd. Rijpfjorden er i dag en typisk høy-arktisk fjord dominert av kalde, arktiske vannmasser, der vanntemperaturen ligger på frysepunktet (-1.8°C) store deler av året. At alle de ti blåskjellene vi plasserte ut på observatoriet viste seg å være i stand til å overlevde i et slikt miljø, betyr først og fremst at temperatur ikke er en direkte begrensende faktor for utbredelse av blåskjell. Med tanke på at dette er en art man som regel har sett på som en «termofil» art (og dermed en klimaindikator), gir dette funnet ny og viktig informasjon for oss forskere. Når vi samtidig vet at blåskjell åpenbart har en grense for hvor langt opp mot nord den kan leve, betyr dette ikke bare at vi må lete etter andre begrensende faktorer (produksjon av egg, overlevelse av larver, etc.) som kan forklare dagens utbredelsesmønster. Det betyr også at potensialet for etablering av nye populasjoner på øygruppen er stort.

Vi vet at den har vært tallrik i Rijpfjorden i tidligere tider, og vi vet også at strømsystemet som bringer relativt sett varmt vann inn i fjordene til stadighet også bringer med seg arter fra sørlige farvann. Da vi var i Rijpfjorden nå i september, observerte vi ikke bare blåskjell, men også skjell av sneglen Littorina littorea (ofte kalt «kuring» langs kysten av sør-Norge) samt en rekke andre arter. Kuringer finnes i dag ikke på Svalbard, og bærer et klart vitnesbyrd om at området for ikke mer enn 5-7 .000 år tilbake var vesentlig varmere enn det er i dag. Denne høsten har vi også sett at makrell har kommet inn i Isfjorden, en art som ikke har vært registrert der på minimum 50 år.

Potensialet for at sørlige arter etablerer seg på Svalbard er derfor stort, og historien om blåskjellene i Rijpfjorden viser med all mulig tydelighet at vi kan forvente store endringer i artssammensetningen i havområdene våre etter hvert som temperaturen stiger. For forvaltningen av havområdene rundt Svalbard medfører dette selvsagt en meget stor utfordring. Vi vet med sikkerhet at naturlige prosesser vil medføre at nye arter kommer nordover og at de vil etablere seg. Samtidig vet vi at økt skipstrafikk vil medføre økt fare for spredning av fremmede arter via for eksempel ballastvann. Det å skille mellom en naturlig og menneskedrevet etablering av nye arter i det marine miljøet er ikke en triviell sak, og utgjør en meget stor utfordring for både forskere og forvaltning i nord.

Nøkkelord

Se bildet større

Jørgen Berg forsker på blåskjell. Her er han fotografert i Rijpfjorden. FOTO: Colin Griffiths

Siste nytt i Eksterne artikler

Nye flammehemmere på Svalbard

Forskere vil finne ut hvor utbredt flammehemmere er i Svalbard-naturen og hvor de kommer fra.

I grenselandet (mellom Tull og Thule)

Forskere og studenter tilknyttet et biologi-kurs ved Unis har akkurat kommet tilbake fra tokt – et tokt som hadde tatt mål av seg å skaffe innsikt i et miljø svært få tidligere har kunnet studere på nært hold, nemlig brefronter.

Hva sier rød jaktstatistikk om svalbardrypenes tilstand?

Samtidig som forskernes tellinger viser flere ryper, feller jegerne færre fugl.

Jegerdata skal gi ny kunnskap

Reinsdyrforskere ønsker at jegerne skal veie byttet i felt. (Ekstern artikkel)

Et sted der ute venter noe fantastisk på å bli oppdaget

Havet og mørket bærer på hemmeligheter og kan virke skremmende på oss mennesker. Hva – og hvem – gjemmer seg i det våte, kalde, mørke og dype havet?

Raske endringer i Isfjorden

Håp om is på fjordene.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!