Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Vandreren

Øivind Lundh stortrives på Svalbard hvor han helt uventet har funnet spor etter egne forfedre. FOTO: Christopher Engås

Vandreren

For Øivind Lundh (66) er livet ei spennende vandring.

Han sprudler, vitser og gestikulerer, og ler ofte og hjertelig. Men spør ham om noe grunnleggende og eksistensielt, som grunnen til at han og kona flyttet til Svalbard for over to år siden, så får du et velreflektert svar.

– Det handler om lengselen etter å lære mer om meg selv. Vi reiser i livet, og for meg handler mye av den reisen om å finne ut hva livets kjerne er, sier Lundh.

Øivind Lundh er opprinnelig fra Oslo, men flyttet hit sammen med kona fra bygda Ogna sør i Rogaland. Dit reiser de to-tre ganger i året for å pleie forbindelsene, deriblant seks barn og 14 barnebarn. De første to årene jobbet Øivind på skolen, men da han fikk fast jobb i 70 prosent stilling på galleriet, fant han sitt sted i «ostekula» som han enkelte ganger referer til Longyearbyen som.

– Jeg trives veldig godt på galleriet. Jeg liker å orientere folk om hva vi har her, og så er jeg rimelig interessert i det også da, sier Øivind etter å ha tatt journalisten på en rundtur i lokalene.

– Har du noen kunstfaglig bakgrunn?

– Nei, og jobben min er mer å styre butikken her. Det er andre som har den kunstfaglige bakgrunnen. Men jeg har gjort mye annet rart her i livet, sier Øivind og nevner TV- og filmproduksjon, arbeid innenfor psykiatrien og drift av eget selskap.

– Kjeften og motet har hjulpet mange, legger han leende til.

Øivind Lundh har lært mer om seg selv enn han først trodde da han flyttet til Longyearbyen. Etternavnet hans skrives med en h til slutt, og det er ganske spesielt. Da han kom over Carl Lundhfjellet på Svalbard, ble han av den grunn nysgjerrig på hvem fjellet var oppkalt etter, og fikk nærmest hakeslepp da han fant svaret.

– Carl Lundh var min fars grandonkel. Han var jurist og med på å forfatte Svalbardtraktaten. Han var også den første styreformann i Store Norske, sier Lundh.

Og det er mer. Haroldfjellet har en enda nærmere forbindelse til gallerimed­arbeideren i Nybyen.

– Det er oppkalt etter oldefar Harold Lundh. Jeg har funnet ei blodlinje her oppe nå, og det er svært hyggelig, sier Øivind.

Øivind Lundh er pensjonist med tillatelse til å jobbe så mye han bare vil uten at det går utover trygda. Hvor lenge han skal holde på med det, og hvor lenge det går før vandreren vandrer videre igjen, vet han ikke.

– Kona og jeg tar et år av gangen. Kjenner på ting etter hvert. Når vi føler at lengselen etter venner og heim, barn og barnebarn blir stor nok, så flytter vi ned. Men foreløpig fortsetter vi vandringen her på vakre Svalbard, sier han.

Nøkkelord

Siste nytt i Baksiden

Lærte norsk og ble guide

Russiske Iakov Lebedev (31) jobbet en sommer som guide i Pyramiden for tre år siden. Da han kom hjem til Russland bestemte han seg for å lære norsk. Tanken var å returnere til Svalbard.

Småbarnsmor med glimt i øyet

Kanskje var det utferdstrangen som fikk Ane Hammervoll Bjørsvik (40) til å flytte til Svalbard? Etter åtte år i Longyearbyen har hun ingen planer om å flytte til fastlandet.

Basillen som ikke slapp

Stig Pedersen klarte ikke glemme Svalbard.

Stadig sulten på mer

Ulrika Sjöö Frantzen har gjort mye, og skal gjøre mer.

Tilbake på gamle trakter

Birger-Johan Lund ble født på Svalbard den 21. august 1936. Forrige helg var han tilbake for å feire 80-årsdagen.

– Ei ordentlig skoledame

Siv Tove Sødal (49) er lidenskapelig opptatt av utdanning. Det lover godt, når hun nå går inn i stillingen som rektor ved Longyearbyen skole.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!