Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Stubbefilosofen

I Fri luft: – Vi må ut og ta bilde, bestemmer Espen Stokke og tar på seg varmedressen. Vel ute i vinden utbryter han: – Jeg elsker dette været. Det beste med Svalbard er skikkelig grisevær. FOTO: Kjersti Elverum Kvile

Stubbefilosofen

Espen Stokke (40) har levd et liv med neglesprett, men har lært seg ikke å vente på kakaoen.

Espen Stokke setter seg godt til rette i kontorstolen i Sysselmannens administrasjonsbygg på Skjæringa. Beina slenger han opp på ei hylle, armene legger han bak hodet, kroppen lener han godt tilbake.

– Jeg fløy ikke så mye på disko. Jeg var mer på orrhaneleik og telttur med gutta. Jeg har vært i skauen fra før jeg kunne gå, og satt i sekken til farfar, forteller han og ser ut i luften et sted. Slikker litt på snusen.

Espen er naturforvaltningsrådgiver, og arbeidsdagene er varierte. Den ene dagen må han rydde opp i rabiesutbrudd, den neste hjelper han politiet når en isbjørn kommer for nær bosetningen. Og ellers sitter han foran dataskjermen.

På skrivebordet ligger tenner av hvalross og narhval. Jakka henger på et reinsdyrgevir. På veggen henger reinsdyrskjever og skinn av sel og rev. Under skrivebordet har han stuet sammen esker og papir i en haug.

40-åringen er fra Nes på Romerike.

– Je sier «je» og «itte» når je er hime, sier han.

– Hvorfor ikke her?

– Nei, jeg har folka meg litt. Dessverre har det vært greit å ty til mer kjente uttrykk. Dialekta bruker jeg hjemme, sier han.

Hans første lovlige felte vilt var en hare han skjøt som 14-åring med en Lanber kaliber 12, en vervepremie fra bladet Villmarksliv.

– Det var en stor opplevelse da jeg lærte å jakte. Jeg lærte av en ivrig jeger i nabolag­et. Han var av den gamle skolen. Når du ble tildelt en post, var det bare å sitte rolig der uansett hvor kaldt det var, om du fikk neglesprett og frøs i hjel, ler han.

Skulle man møtes klokka fire om morgenen, hadde han reist om du kom tre over fire fordi du hadde venta på at kakaoen skulle bli ferdig.

– Man blei konfirmert på den tiden.

Svalbard kom han til for første gang for seks-sju år siden på guttetur. Da raste han rundt på skuter og prøvde å få sett mest mulig på kortest mulig tid. Han klarte ikke glemme Svalbard, og da sjansen bød seg flyttet han hit i juli 2010 med kone og to døtre. Siden har familien blitt større.

– Vi har en sønn på 14 måneder. Han er et lite polarmirakel. Selv om det er aldri så kaldt, må han sove ute. Det hender vi må liste ham inn i gangen når han har sovna, så han ikke fryser i hjel.

Også døtrene på ni og elleve år trives ute. Gode opplevelser er viktigere enn neglesprett.

– Det viktigste for meg er at barna blir trygge på å være ute, sier Espen.

Gjennom årene har naturforvalteren jobbet mye med andres barn og unge for å få dem ut i skogen.

– Alt skjer så fort nå. Jeg tror vi har godt av å se gjentakelsene i naturen. Ikke minst er det nyttig å reflektere over hvor vi kommer fra. Stubbefilosofi er bra.

Nøkkelord

Siste nytt i Baksiden

Lærte norsk og ble guide

Russiske Iakov Lebedev (31) jobbet en sommer som guide i Pyramiden for tre år siden. Da han kom hjem til Russland bestemte han seg for å lære norsk. Tanken var å returnere til Svalbard.

Småbarnsmor med glimt i øyet

Kanskje var det utferdstrangen som fikk Ane Hammervoll Bjørsvik (40) til å flytte til Svalbard? Etter åtte år i Longyearbyen har hun ingen planer om å flytte til fastlandet.

Basillen som ikke slapp

Stig Pedersen klarte ikke glemme Svalbard.

Stadig sulten på mer

Ulrika Sjöö Frantzen har gjort mye, og skal gjøre mer.

Tilbake på gamle trakter

Birger-Johan Lund ble født på Svalbard den 21. august 1936. Forrige helg var han tilbake for å feire 80-årsdagen.

– Ei ordentlig skoledame

Siv Tove Sødal (49) er lidenskapelig opptatt av utdanning. Det lover godt, når hun nå går inn i stillingen som rektor ved Longyearbyen skole.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!