Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Mørketidsskjegget

Solfestdagen blir en befrielse i dobbelt forstand for sokneprest Leif Magne Helgesen. FOTO: Eirik Gyllensten

Mørketidsskjegget

Når sola brer sine første stråler over den gamle sykehustrappa, kan sokneprest Leif Magne Helgesen endelig ta skjegget.

– Det er en personlig feiring av sol og lys. 8. mars er også kvinnedag, så det å stelle seg blir like mye en feiring av kvinnene, sier Svalbards sokneprest om skjegget han har spart siden 24. oktober.

Hele mørketida har han og kateket Espen Rotevatn latt barberhøvelen ligge, og lørdag gleder han seg til å endelig bli kvitt det.

– Det er jo litt fint med skjegg også, men jeg får mange ticks. Under en samtale kan jeg sitte å dra i skjegget eller snurre barten. Det er ikke så varmt med skjegg som man skulle tro heller. Man kan få isbiter i skjegget og det kan i verste fall føre til frostskader.

Leif Magne har vært sokneprest i Svalbard kirke siden 2006. Som så mange andre hadde han tenkt å bare bli et par år, men oppdaget etter hvert at han ble værende, og han har fortsatt ikke lyst til å dra. Svalbard er det stedet han har bodd lengst, og det er blitt «hjem.»

Men han ble født på Madagaskar, og gikk på skole der til og med andre klasse. Hans foreldre var misjonærer.

– Jeg har drevet med øyhopping kan du si. Fra Madagaskar, til hytta som jeg har på Utsira, til Spitsbergen. Jeg trives godt på øyer. Det er noe med havet. Hav er åpenhet i naturen og kanskje også folk, sier han og trekker litt på det.

– Jeg tror at når mennesker har horisont så gir det en større retning i livene deres, sier soknepresten som også har bodd fire år i Kosovo og jobbet humanitært i Kirkens Nødhjelp. Det var et sted med mye konflikt og negativitet, men også et sted hvor Leif Magne møtte mange flotte mennesker.

– Jeg tror på to ting. Jeg tror på Gud og jeg tror på mennesker. Jeg har sett at mennesker kan gjøre mange onde og vonde ting, men mennesket har også mange valgmuligheter. Vi har mange muligheter til å gjøre det gode.

Han lener seg tilbake i stolen, og snakker rolig og reflekterende. Av og til kikker han ut av vinduet på det åpne, hvite landskapet, fra kirkehøyden over byen.

– På søndag skal vi ha gudstjeneste der, sier han og peker bort mot TV-antenna på Hiorthfjell, akkurat der sola badet fjellet for et par timer siden. Det er i ferd med å bli en tradisjon i forbindelse med solfestuka.

– Det er viktig å markere solas tilbakekomst. Det skjer en endring, og alt går i sykluser. På samme måte som at jeg gjør en endring når jeg tar bort skjegget.

– Men hva gjør du når du ikke er prest?

– Jeg sover som prest og våkner som prest. Det å være prest er en livsstil, sier han.

Men en prest kan jo også gå på ski, trene og synge i kor.

– Jeg begynte å synge gjennom Store Norske Mandskor, og vi som jobber i kirken her har startet «Svalbard kirkes trio». Også treffer jeg mennesker, og jobber med et par bokprosjekter.

Siste nytt i Baksiden

Lærte norsk og ble guide

Russiske Iakov Lebedev (31) jobbet en sommer som guide i Pyramiden for tre år siden. Da han kom hjem til Russland bestemte han seg for å lære norsk. Tanken var å returnere til Svalbard.

Småbarnsmor med glimt i øyet

Kanskje var det utferdstrangen som fikk Ane Hammervoll Bjørsvik (40) til å flytte til Svalbard? Etter åtte år i Longyearbyen har hun ingen planer om å flytte til fastlandet.

Basillen som ikke slapp

Stig Pedersen klarte ikke glemme Svalbard.

Stadig sulten på mer

Ulrika Sjöö Frantzen har gjort mye, og skal gjøre mer.

Tilbake på gamle trakter

Birger-Johan Lund ble født på Svalbard den 21. august 1936. Forrige helg var han tilbake for å feire 80-årsdagen.

– Ei ordentlig skoledame

Siv Tove Sødal (49) er lidenskapelig opptatt av utdanning. Det lover godt, når hun nå går inn i stillingen som rektor ved Longyearbyen skole.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!