Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– Mange spør om hvorfor vi skal ta vare på denne lille biten

Birgitte M. Fjørtoft, prosjektmedarbeider ved Svalbard museum, katalogiserer gjenstander fra den russiske overvintrings-fangsten på Svalbard. Her: Et øksehode. FOTO: Geir Barstein

– Mange spør om hvorfor vi skal ta vare på denne lille biten

For Birgitte M. Fjørtoft på Svalbard museum er det del av et mye større bilde.

Om det ser ut som en spiker, er det sannsynligvis en spiker. Om det ser ut som noen håndfuller med brune cornflakes, er det vanskeligere å si noe klokt.

– Dette har bare ligget her og smuldret opp. Vi kan ikke gjøre noe med det, sier Birgitte M. Fjørtoft, en relativt nyansatt arkeolog og prosjektmedarbeider på Svalbard Museum, og viser fram flere gjenstander som ligger laboratoriet oppe i andre etasje. Noen er langt enklere å forstå hva er.

– Som du ser er dette en øks. Da får den betegnelsen «øks», ler hun og holder opp esken.

Siden påsketider har hun børstet støvet av flere hundre år gamle gjenstander fra den russiske overvintringsfangsten på Svalbard, samlet inn over lang tid av den russiske arkeologen Vadim Starkov. I 2007 ble alt hentet fra Pomormuseet i Barentsburg og til Longyearbyen.  Nå skal over 10.000 små og store gjenstander, fra nevnte spiker og økseskaft til dørhengsler og skipsdeler, katalogiseres og legges i Digitalt museum på nett. Rundt 8000 ting gjenstår. Her kommer Birgitte og stoisk ro inn bildet.

– Om du må være tålmodig? Ja, det spurte mamma også om da hun var på besøk i sommer. Og ja, du må ha tunga rett i munnen, sier hun.

Alt skal ryddes og småflikkes på. Det skal gis et nummer, beskrives, fotograferes og legges ut på nett, før gjenstanden pakkes trygt ned og lagres under bevarende forhold.

–  Arbeidet kan være nokså tidkrevende og pirkete, og vi gir ikke en betegnelse på noe vi ikke er sikre på hva er. Vi driver ikke og gjetter. Mange spør om hvorfor vi skal ta vare på denne lille biten, men hver eneste ting har ei historie. Når du setter dem sammen får du se et større bilde.

– Da føler du deg enda nærmere historien, enn om du bare skulle lest om den, smiler Fjørtoft, passende nok fra øya Fjørtoft, litt nord for Ålesund. De siste åra har hun bodd i Trondheim og jobbet som arkeolog ved Falstadsenteret i Levanger kommune, en krigsfangeleir under andre verdenskrig.

Skrittet til Svalbard, med samboer og en liten gutt på ett år, var ikke vanskeligere enn en lynkjapp e-postutveksling.

– Samboeren fikk jobb på Unis for ett år, så jeg sendte en mail til Tora Hultgreen på museet og spurte om de hadde en jobb til meg. I løpet av to timer fikk jeg «ja» til svar. Da bestemte vi oss for å hoppe i det, sier hun.

Og som med så mange andre, er hun jaggu ikke sikker på om det blir med det éne året som opprinnelig var planlagt.

– Det er utrolig flott her, og kort vei til barnehage, jobb og butikk. Det er kjekt når du har et lite barn.

– Vi ser jo nå at vi kanskje har lyst til å bli her lenger. Det er vel det de fleste sier, ler hun.

Siste nytt i Baksiden

Lærte norsk og ble guide

Russiske Iakov Lebedev (31) jobbet en sommer som guide i Pyramiden for tre år siden. Da han kom hjem til Russland bestemte han seg for å lære norsk. Tanken var å returnere til Svalbard.

Småbarnsmor med glimt i øyet

Kanskje var det utferdstrangen som fikk Ane Hammervoll Bjørsvik (40) til å flytte til Svalbard? Etter åtte år i Longyearbyen har hun ingen planer om å flytte til fastlandet.

Basillen som ikke slapp

Stig Pedersen klarte ikke glemme Svalbard.

Stadig sulten på mer

Ulrika Sjöö Frantzen har gjort mye, og skal gjøre mer.

Tilbake på gamle trakter

Birger-Johan Lund ble født på Svalbard den 21. august 1936. Forrige helg var han tilbake for å feire 80-årsdagen.

– Ei ordentlig skoledame

Siv Tove Sødal (49) er lidenskapelig opptatt av utdanning. Det lover godt, når hun nå går inn i stillingen som rektor ved Longyearbyen skole.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!