Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En Nøis vender tilbake

Hans Edvard Nøis (59) er bosatt på Nøss på Andøya, eller Nøis som stedet en gang het. Etter en yrkesskade måtte han slutte som snekker, og kjører i dag skolebuss på hjemstedet. FOTO: Birger Amundsen

En Nøis vender tilbake

En gang i tiden formelig krydde det av Nøis-folk på Svalbard. Forrige uke lot en av de aller siste i slekta seg lokke til å sette kursen nordover mot forfedrenes rike.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.10.2012 kl 08:51

– Jeg er ikke glad i kulde, og har heller ikke vært noe spesielt interessert i Svalbard, sier han og smiler med hele ansiktet.

Familiehistorien til Hans Edvard Nøis er både kronglete, og til dels karrig. Som en direkte etterkommer av den legendariske fangstmannen Hilmar Nøis, er det mest forunderlige at dette er hans aller første besøk her nord. For ikke bare tilbrakte bestefar Hilmar hele sitt yrkesaktive liv, og mer til, på Svalbard. Men også det meste av slekta drev i årevis fangst her. Faren ble sågar født her på øya.

Hilmar Nøis levde to liv. Det er mye av årsaken til at Hans har et noe distansert forhold til landet. Faren, Johannes Kaps Normann Nøis, ble født i 1922 i ei trekkfull hytte trolig på Bohemanneset i Isfjorden. Moren, Elen Dorthea, tilbrakte noen sesonger sammen med Hilmar på Svalbard, men utviklet etter hvert en psykisk lidelse. Ekteskapet havarerte, og Hilmar giftet seg i 1937 med Helfrid. I ettertiden er det hun som er blitt stående som kona til Hilmar Nøis, mens Elen Dorthea forsvant inn i skyggenes dal.

Kaps tilbrakte noen sesonger på fangst sammen med faren, men ble etter hvert bofast på Andøya. Hans forteller at så godt som hele Nøis-slekta holdt til ved Middagsfjellet, sør på øya. Selv er han bofast på Nøss, med storhavet som nærmeste nabo.

At han i sitt 59. år omsider har funnet veien til bestefarens rike, skyldes invitasjon fra journalist og forfatter Sigri Sandberg Meløy, bosatt i Longyearbyen. Meløy har nettopp utgitt boken «Polarheltinner», og skriver der om Elen Dorthea.

Som unggutt var Hans ofte innom bestefaren, men besøkene ble etter hvert sjeldnere. Om det utelukkende skyldes Helfrids dominerende vesen, skal være usagt. Avstanden mellom Nøss og Middagsfjellet var uansett ikke mange kilometrene.

Hilmar døde i 1975. Da var Hans 22 år. Han forteller at han ikke har mange minner om bestefaren, og at han aldri kjente draget mot nord.

– Hva nå da, når du er her?

– Det e´ veldig spesielt. Og artig også. Jeg har lånt meg en bil og kjørt litt rundt og kikket. Det som fasinerer meg mest er fjellene. De er helt annerledes enn fjellene i sør, sier han.

Det korte besøket har utløst en fjern dragning. Nå fabulerer han om å besøke Fredheim. Fangsthytta bestefaren bygde i Sassen, hvor også faren tilbrakte noen sesonger.

– Æ har bestemt mæ for at æ skal oppover igjen, men det må bli utpå våren en gang.

Han ler og klapper seg på brystet, hvor det står med store, hvite bokstaver: Svalbard Spitsbergen Longyearbyen.

Nøkkelord

Siste nytt i Baksiden

Lærte norsk og ble guide

Russiske Iakov Lebedev (31) jobbet en sommer som guide i Pyramiden for tre år siden. Da han kom hjem til Russland bestemte han seg for å lære norsk. Tanken var å returnere til Svalbard.

Småbarnsmor med glimt i øyet

Kanskje var det utferdstrangen som fikk Ane Hammervoll Bjørsvik (40) til å flytte til Svalbard? Etter åtte år i Longyearbyen har hun ingen planer om å flytte til fastlandet.

Basillen som ikke slapp

Stig Pedersen klarte ikke glemme Svalbard.

Stadig sulten på mer

Ulrika Sjöö Frantzen har gjort mye, og skal gjøre mer.

Tilbake på gamle trakter

Birger-Johan Lund ble født på Svalbard den 21. august 1936. Forrige helg var han tilbake for å feire 80-årsdagen.

– Ei ordentlig skoledame

Siv Tove Sødal (49) er lidenskapelig opptatt av utdanning. Det lover godt, når hun nå går inn i stillingen som rektor ved Longyearbyen skole.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!