Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En kvinne for alt

Elke Morgner har bitt seg fast i Norge og Svalbard. FOTO: Christopher Engås

En kvinne for alt

Elke Morgner (34) ville egentlig til Venezuela, dernest Canada.

Elke Morgner romsterer rundt på lageret til Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps på Bykaia. Som koordinator for hjelpekorpset er hun medlemskontaktperson, hun håndterer alt av post og fakturaer, hun deltar i regnskaps- og budsjettarbeid, og hun legger til rette for sosiale hendelser. For å nevne noe.

– Jeg er vel egentlig en kvinne for alt. Jeg jobber med det korpslederen sier jeg skal jobbe med, sier Elke med et vinnende smil.

34-åringen har vært i Longyearbyen i åtte år nå, og for halvannet år siden fikk hun og samboer Malte lille Elida. Fram til det vendepunktet i livet, var det mye fram og tilbake. Elke, som kommer fra Berlin, forteller kortversjonen.

– I videregående skole hadde jeg lyst til å være utvekslingsstudent. Venezuela var førstevalget, men mamma sa nei. Dernest var det Canada som sto på ønskelisten, men det ble Norge, og jeg reiste til Stord i 1997 hvor jeg studerte i et år, forteller hun.

Etterpå ble det retur til Tyskland for å gjøre seg ferdig på videregående skole. Men Norge hadde bitt seg fast i den unge damen, og hun søkte seg derfor til folkehøgskole i Alta. Det var i forbindelse med gjennomføringen av studiet der at hun fikk være med på en skitur på Svalbard.

– Da så jeg at det var universitet her, og det la jeg meg på minnet, sier Elke.

Deretter ble det studier i Potsdam i Tyskland, og senere fire år i Sverige.

– Så måtte jeg bare dra tilbake til Svalbard. Jeg begynte på Unis i 2007, sier hun.

Elke har mastergrad i Biologi, men bruker den ikke mye for tiden.

– Før jeg fikk Elida var jeg feltassistent for Norsk Polarinstitutt deler av året. Men det er vanskelig å være ute i felt i månedsvis når man har et lite barn å ta seg av, sier hun.

Smilet er stadig tilbakevendende hos Elke. På spørsmål om hvorfor det er slik, svarer hun at hun har mye å være glad for.

– Jeg synes vi har et bra liv her. Jeg har en superfin mann og en fantastisk unge. Vi har begge jobber vi trives med, og det er ingen selvfølgelighet – spesielt ikke i Tyskland. Og så er vi her, hvor det er trygt og godt, og skjer så mye spennende, sier hun.

– Men det må da være ting som irriterer deg i Longyearbyen?

– Tja. Jeg synes husleiepolitikken her oppe er urettferdig, og så synes jeg at folk her kjører for mye bil. Det igjen kan ha noe med at det ikke er lagt til rette for gående og syklende. Men det er jo så mye bra her også. Menneskene og naturen er det som virkelig er flott, og så er det jo så trygt for barna, sier Elke.

Hvor lenge Elke og hennes familie blir i Longyearbyen er usikkert. De har slått seg til ro med at de er her nå, og så får framtiden vise om det blir å flytte til Tromsø, hvor de har hus, eller kanskje til parets hjemland Tyskland.

– Er livet ditt et produkt av tilfeldigheter?

– Kanskje. Men jeg ser jo nå at det har vært ei grei linje, og jeg angrer ingen ting.

Nøkkelord

Siste nytt i Baksiden

Lærte norsk og ble guide

Russiske Iakov Lebedev (31) jobbet en sommer som guide i Pyramiden for tre år siden. Da han kom hjem til Russland bestemte han seg for å lære norsk. Tanken var å returnere til Svalbard.

Småbarnsmor med glimt i øyet

Kanskje var det utferdstrangen som fikk Ane Hammervoll Bjørsvik (40) til å flytte til Svalbard? Etter åtte år i Longyearbyen har hun ingen planer om å flytte til fastlandet.

Basillen som ikke slapp

Stig Pedersen klarte ikke glemme Svalbard.

Stadig sulten på mer

Ulrika Sjöö Frantzen har gjort mye, og skal gjøre mer.

Tilbake på gamle trakter

Birger-Johan Lund ble født på Svalbard den 21. august 1936. Forrige helg var han tilbake for å feire 80-årsdagen.

– Ei ordentlig skoledame

Siv Tove Sødal (49) er lidenskapelig opptatt av utdanning. Det lover godt, når hun nå går inn i stillingen som rektor ved Longyearbyen skole.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!